Pengene overført!

Da er pengene vi har skaffet overført Hope and homes for children og Mercy Corps via tjenesten Will we make it. Vi har fått inn totalt £2136, altså ca 21.000 kroner. Tusen takk til alle som støttet oss i dette arbeidet.

Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.

Vi klarte det!!!

Etter 15.500 kilometers kjoring rullet vi inn i Ulanbataar kl 22.30 igaar kveld lokal tid.

Mye har skjedd siden sist. Vi kjorte fra Almaty, hvor Bjorn ble dratt inn i en politibil fordi han kjorte paa gult (de som kommer andre veien kjorer foer det er gront, derfor setter man de i fare hvis man kjorer paa gult) men slapp og betale bot med streng beskjed om aa laere seg Russisk.

Derifra gikk ferden nordover mot Russland. Paa en bensinstasjon motte vi en liten rar amerikaner som syklet fra sibir til turkmenistan. Videre gikk ferden inn i Russland og Barnaul. En rimelig stor by. Det slo meg at det finnes mange store byer i Russland vi i vesten aldri hoerer noe om. Vi overnattet ikke, men kjorte videre mot Mongolia igjennom Russlands kornlager. Gigantiske hveteaakre saa langt oyet rekker. Etter aa ha sovet noen timer i bilen kom det store oyeblikket. Vi klatret og klatret helt til vi var paa over 2500m hoyde. Etter noen kjappe formaliteter og betaling av veiskatt(!) kom vi inn i Mongolia. Landskapet forandet seg totalt. I Mongolia er det ingen traer noe sted. Du kan se milevis, kun avbrutt av nakne fjell.

Vi brukte litt tid paa aa finne ut hvordan vi skal forklare tilstanden paa Mongolske veier. Bilen var nemlig i perfekt stand da vi kjorte inn. Etter 180 mil til Ulanbataar er den alt annet enn perfekt.

I Mongolia har de nemlig anlagt store fine brede grusveier de fleste steder. De ser kjempefine ut helt til du prover aa kjore paa dem. De bruker nemlig bulldosere med beltedrift til aa plane dem ut. Resultatet er et vaskebrett uten like som bokstavelig talt rister bilen og alt inni i fillebiter. Dette resulterer i at lokalbefolkningen som ofte kjorer litt hoye biler kjorer opp sine egne stier utenfor. Det er dermed ingen som faktisk bruker hovedveiene.

Stiene ved siden av veien er nedkjorte jeepspor med sylskarpe steiner som stikker opp paa kantene og i midten. Dermed har vi valget om aa enten bli ristet i stykker paa hovedveien eller kjore i sporene og risikere 1) Hull i motor pga steinene i midten 2) punkteringer fordi vi kjorer paa kanten.

Vi tok litt av hvert. Totalt fem punkteringer var fasit naar vi var framme, og bilen ristet saa kraftig at deler datt av underveis. For aa eksemplifisere: Vi hadde en hydraulisk jekk med oss. Den ristet fra hverandre i bagasjerommet under kjoring!

Disse veiene avloses kun av bestgning av fjell som kanskje kan sammenliknes med aa kjore opp og ned slalombakker uten snoe, men med store hull og knivskarpe steiner.

Ikkenoe saerlig for en 90 Micra 1.2 Automat.

Vi kjempet oss igjennom Mongolia i en soerlig rute til Khovd, Bayonghogor og Arkhiveer. Fra Arkhiveer er det asfaltvei til Ulanbataar. Vi var bare 2km unna da det fatale skjedde. En liten stein i sporet kombinert med et soekk i bakken akkurat der den var gjorde at vi deiset rett ned paa den og slo hull i bunnpanna paa gearkassa saa oljen sprutet ut. Vi forsoekte aa reparere det med en tokomponent staalliknende substans og teip men fikk det ikke tett. Det var ikke saa lett da dette skjedde akkurat ved morkets frembrudd. Naar det blir morkt i Mongolia blir det morkt som en sekk.

Vi klarte aa kjore bilen de siste km til Arkhiveer naar det ble lyst og ventet paa et bilmekanikeren skulle aapne verkstedet sitt. Etterhvert dukket han opp bare for aa finne ut at det var strombrudd i hele byen. Mao ingen sveisemuligheter, siden alle i Mongolia bruker elektriske sveiseapparater.
Men han hjalp oss aa finne en kar som brukte gamlemaaten. Hammer, ambolt, blaaselampe og loddetinn. Det var meget bra haandverk, og det holdt.

Fra Arivkveer var det fin asfaltvei til UB trodde vi. Helt til det var igjen 10 mil. Da forsvant veien og vi var tilbake i jeepsporene. Vi berget oss igjennom, men bare 2 mil fra UB stoppet bilen. Vi var tom for bensin, selv om maaleren viste nesten kvart tank.
Antagelig viste den feil fordi tanken har blitt saa kraftig trykt inn av steinene vi har kjort paa. Vi hadde ogsaa en liten lekkasje.

Takk og pris var det mobildekning der, vi ringte en kontakt i UB som brukte 2 timer paa a finne oss. Det ble morkt i mellomtiden og overskyet saa det eneste han hadde for aa finne oss var varselblinkerne vaare. Vi var sultne og torste, og gleden var stor da vi ble tatt imot med tradisjonell Mongolsk velkomstdrikk. Melk!

Bilen ble kjort inn til oppsamlingstomta til Chevrolet Nomin Mongolia som avtalt og raskt og brutalt avskiltet og overlevert. Det var vedmodig men litt som aa dra av et skikkelig kjipt plaster veldig fort.

Her er en liten skadeliste paa bilen:

Liten bremsevaeskelekkasje
Bensinlekkasje
Oljelekkasje
Skeiv styring
Alt i forstillingen er loest
Naar bilen fjaerer opp og ned svinger den
Hull og bulker i gulvet
Reservehjulsbronnen trykt opp i bagasjerommet
Mulig defekt hjullager
Alle fjaerene utslitt
Bakre stotdempere utslitt
Bakspeilet falt av

I tillegg fikk vi en bulk i hoyre doer da vi klarte aa kollidere med den eneste bilen i ti mils omkrets for et par dager siden. Han skulle kjore utenom en sau og svingte rett i oss. Vi bare kjorte videre.

Dette har vaert en utrolig reise. Vi har kjort langs svartehavskysten i Tyrkia, krysset det kaspiske hav, sovet paa Turkmenske tepper under aapen himmel, opplevd mystiske Registan i Samarkand, sovet i orkenen i Kazakhstan, og campet i Mongolia mens flokker av villhester leker bare noen hundre meter fra oss. Vi har campet i Gobi-orkenen (fordi vi svingte til hoyre istedet for venstre ved en stikrysning), hilst paa kameler og kjort over elver.


Naa gjenstaar det bare en ting. Finne seg en flybillett hjem som ikke koster det hvite ut av oynene.

Vi vil ogsaa rette en takk til Jens som har oppdatert bloggen innimellom naar vi har sendt han SMS til alle dognets tider. Naar vi kommer hjem vil det dukke opp hundrevis av bilder fra turen her.

Snart fremme!

Kun 40 mil fra Ulaan Bator! Etter et knippe punkteringer fikk vi høl i automatkassa. Den ble lodda med blåselampe midt på natta. Kun det faktum at vi plutselig fikk mobildekning tilsa at vi nærma oss asfaltveien mot Ulaan Bator. Sammenligna med de jeeptråkkene vi har rista oss igjennom er det kun en comfort cruise igjen til UB!

I Mongolia

Khovd, Mongolia. Kjører gamle jeep-spor. Bøyd eksosanlegg. to punkteringer. Iskaldt om natta. Er på restaurant. Sett villhester. Utrolig landskap.

Snart Mongolia

Etter mye kjøring i Kazakhstan er vi nå i Russland. Regner med å nå Mongolia i kveld.

Almaty, Kazakhstan

Da er vi framme i Almaty. Her er det som har skjedd siden sist:

Jeg glemte aa nevne at vi fikk storveis guiding fra Samarkand til Tashkent. Paa en bensinstasjon traff vi tilfeldigvis Viktor. Viktor er regjerende Uzbekisk mester i rally. Og han kjorte som en villmann. Vi kjorte jevnt i 130-150. Micraen fikk kjort seg, men motoren er meget god saa det var ikkenoe problem. Det var ikke helt heldig at vi kjorte paa 80 oktan bensin, fordi forbruket oker veldig mye. Vi kjorte nesten tom for bensin.

Etter aa ha kjort rundt i Tashkent i 4 timer fant vi ut at listen over Mongolias ambassader var utdatert. Faktisk huset adressen Storbritanias ambassade, og den aapnet etter sovjets fall i 1992. Listen vi hadde fatt fra mongolias konsulat i oslo var altsa temmelig utdatert.

De snille folkene paa den britiske tok et google-sok, og hell og lykke, Mongolia har aapnet en ambassade i Almaty. Dette var paa veien vi hadde tenkt aa kjore. Den sto ikke paa listen vi hadde fra foer.

Neste morgen satte vi kursen mot Kazakhstan. Tashkent ligger helt paa grensen saa det var sikkert ikke noeproblem aa komme over. Hadde det ikke vaert for en stor politimann i en liten Lada, som stoppet oss. Grensen var stengt, vi matte ta en omvei paa over 20 mil.
Det var slaaende hvor annerledes terrenget ble med en gang vi kom inn i Kazakhstan. Vi kjorte langs en diger fjellkjede. Det var ikke et tre i sikte og vi kunne se mange mange mil. Ingen hus, ingen forurensning.
Utover kvelden kom vi omsider fram til Shymkent, Kazakhstan hvor vi overnattet. En ganske brukbar by saa det ut til med et yrende uteliv. Temparaturen var betraktelig kjoligere saa vi klarte oss uten aircondition.

Dagen etter sto vi opp tidlig og startet paa en 750km lang kjoretur til Almaty. Eplenes by er kanskje bedre kjent i vesten som skoytebyen hvor alle reiste for aa sette verdensrekorder paa 80-tallet. Veien var ekstremt humpete, og bilen og alt inni ble ristet kraftig. Vi fikk en stokk paa en bensinstasjon da starteren var doed. Det viste seg aa vaere en ledning som hadde ristet loes.
Det er mye syk bilkjoring i disse landene, spesielt mange farlige forbikjoringer. Vi kom jo ogsaa til et ulykkessted hvor en buss hadde frontkollidert med en bil. Bussen laa paa taket og bilen laa paa jordet.

Almaty er en diger by som er vanskelig aa orientere seg i. Etter aa ha kjort rundt i over en time fant vi et billig hotell for natten.

Idag har vi brukt 3 timer paa a finne den Mongolske ambassaden. Vi har levert inn passene vaare og faar visumet i morgen!! Deretter brukte vi et par timer paa a finne tilbake til hotellet.
Almaty er likt overalt, det er ingen forskjeller i bydelene og det er mye traer saa alt ser likt ut. Men vi fant fram tilslutt.

Akkurat naa er jeg spesielt glad, fordi engelskmennene vi kjorte med som vi mistet i Bukhara traff jeg helt tilfedig paa dette kjopesenteret for en time siden. Jeg tok rulletrappen ned, og i bunn av rulletrappen sto de helt tilfeldigvis. Ikke daarlig for en by med mange millioner mennesker!

I morgen henter vi passene, bunkrer opp med mat, drikke og bensin og setter kursen mot Kazakhstans villmark og MONGOLIA!

Tashkent, Uzbekistan

Dette skrives fra en treg internettcafe i et kjopesenter i Tashkent.

Mye har skjedd siden sist, her er en oppsummering.

Vi dro rett fra Azerbadjans ambassade i Tbilisi til Baku. De vaerste veiene vi har kjort paa hittil. Azerdabjan er et land jeg ikke vil anbefale noen aa besoke. Man blir mott paa grensen av 16aaringer med AK47 og svette sleskete grensevakter med gulltenner som prover aa rane deg. De krevte 200 dollar i bilforsikring. Etter 10 minutter med stirring og stillhet ba vi han putte det skriftlig, da falt plutselig prisen til 20. Alle lagene vi har snakket med har hatt store problemer med de ekstremt korrupte myndighetene i Azerbadjan. Vi ble ogsa tatt i radarkontroll. Vi kjorte i 77 paa 60-veg, bortsett fra at det aldri var noe 60 skilt. Men for 10 dollar kunne den snille politimannen med stor mage og ny BMW faa problemet til aa forsvinne. I lomma si.

Framme i Baku fant vi ut at det ikke gikk noen baat den dagen saa vi ble enige med en engelskmann at han skulle sende oss SMS hvis baaten kommer. Baatene over kaspiske har ingen tidsskjema, man maa vaere der nar den kommer. Vi fikk aldri noen melding og saa baaten fullt lastet naar vi ankom havnen etter en natt paa hotell. Men det gikk en baat senere den kvelden. Etter flere bestikkelser fikk vi prisen ned i 340 dollar.

Forholdene paa baaten var omtrent som forventet. Lugaren vaar var ok, bortsett fra at klosettet var knust og det floet urin paa gulvet. Naar vi saa tilstanden paa fellestoalettet bestemte vi oss for aa spise minst mulig. Vi slapp og bruke det. Vi var paa baten to netter fordi de ankret opp utenfor baku i en dag foer de startet overfarten, antagelig fordi de ville vente til de hadde frakt andre veien.

Ved ankomst Turkmenistan motte vi alle de som hadde tatt den forrige baaten. De hadde blitt tvunget til aa sove paa havna i Turkmenbashi fordi han som hadde ansvaret for kassa i tollen bare jobbet 9-17. Turkmenistan er verdenskjent for byraakrati og stive avgifter. Etter hele 9 timer med aktiv stempling, skjemautfylling (tror vi paa et tidspunkt hadde 15 skjemaer i henda) og nesten 400 dollar i offentlige avgifter var vi endelig klare for landeveien. Men det som var fascinerende med tollen i Turkmenbashi var at det var et stort bygg fullt av byraakrater med hvert sitt stempel vi alle motte loepe rundt i og besoke. Og ingen visste hvem vi skulle til i hvilken rekkefolge. Flere av de satt og sov over pultene sine saa vi matte vekke dem. Mannen i kassa brukte 17 minutter (vi tok tiden) pr betaling, med utfylling av kvittering i trippel (manuell utfylling), stempling og signering. Og han tok betaling av visumene og bilavgiftene hver for seg..

Turkmenistan var utrolig interessant. Et totalitert regime med kun 600 turister i aaret. Naar vi kjorte ble vi vinket til av alle de lokale i veikanten hele veien og naar vi stoppet ble vi spontant omringet av lokale som ville hilse. Utrolig blide folk. Vi overnattet paa en Turkmensk truckstop. De hadde tepper paa en plattform utenfor lokalet hvor vi sov under aapen himmel i rundt 25 grader. Paa dagen var det nesten 45.

Deretter kom vi fram til Ashgabat. En av verdens mest surrealistiske byer. Et bysentrum bygget for aa vaere en hyllest til den avdode diktatoren Turkmenbashi (som betyr far av alle turkmenere). Store monumentale hvite bygninger med gull og glass. En enorm statue av gull paa toppen av en diger soyle viser Turkmenbashi mens han veiver med flagg. Statuen roterer etter solen saa han alltid har solen i ansiktet.

Vi kjorte i folge med tre engelske biler som hadde mye problemer. Vaar bil har fungert helt knirkefritt hele tiden. Men vi har funnet ut at Renault 5 ikke er lagd for dette. Tror de matte stoppe minst 10 ganger og fikse paa bilen. Etter aa ha kjort til Mary nord i Turkmenistan paa leting etter noen UNESCO-ruiner vi aldri fant kjorte vi til grensen. Vi hadde bare 5 dagers visum til Turkmenistan og nesten alle var tomme for kontanter. I Turkmenistan er det kontantokonomi. Storste seddel er 10.000 og 1 dollar=14.000!! De har ingen minibanker.

Grensen til Uzbekistan var vanskelig aa finne. Den laa bak en rar bomvei som gikk igjennom en by vi aldri kom fram til fordi politiet stoppet oss av en eller annen grunn. Tilslutt dro vi inn til naermeste storby, Turkmenabat og fant en trafikksnut. Spraakproblemer og mye diskusjon forte etterhvert til en stor folkemengde som alle mente det var forskjellige veier og trafikk-kaos i krysset til den stakkars politimannen. Han tilkalte tilslutt en patruljebil og vi ble eskortert til grensen i vill fart med blaalys og sirener. Politibilen ble forovrig nesten paakjort av en lokal bil, hvorpaa snuten valgte aa skjelle ut sjaforen over hoytaleranlegget til vaar store latter.

Etterhvert fant vi grensen og vi campet der. Jeg sov under aapen himmel igjen.

Det tok oss over 2 timer aa komme UT av Turkmenistan. Stempling, dokumenter, venting osv. Uzbekistan var mye raskere og helt gratis. De krevde ikke engang penger for bilforsikring!

Fra grensen kjorte vi inn til Bukhara hvor de andre begynte aa se litt paa bilproblemene. En micra med storre oljeforbruk enn bensinforbruk og en Renault med forgasserproblemer.

Plutselig dukket det opp en lokal bigshot som hadde studert i USA. Han tok oss med inn paa puben rett ved bilene og spanderte en runde iskald pils paa alle sammen. Det smakte utrolig godt etter flere dager paa veien i over 40 varmegrader. Han skaffet verksted til engelskmennene mens vi kjorte videre til Samarkand for aa ta bilde av de fantastiske gamle moskeene som er dekket i blaa mosaikk.

Etter en hotellnatt der har vi idag kjort rundt i Tashkent (med over 2 mill innbyggere) for aa finne Mongolias konsulat hvor vi skulle faa vaare siste visum. Det skulle vise seg at adresselisten fra det Norske konsulatet ikke er spesielt oppdatert, da Mongolia ikke har noe konsulat her lenger. Istedet ligger den britiske der, og den har vaert der siden 1992.

Vi har faatt adressen til Mongolias konsulat i Almaty, Kazakhstan (som ikke er paa lista vaar). Det er siste sjans til aa faa visumet foer Mongolia.

Naa skal vi finne et hotellrom med aircondition og dusj.

I land i Turkmenbashi

Kom omsider i land i Turkmenbashi. De som stakk med båten før oss (uten å si ifra til oss) ble holdt tilbake og måtte overnatte i havna. En av har fått kroppen full av loppebitt...

TIl Baku og videre med båt til Turkmenbashi

Visumet gikk endelig i boks til Aserbaidsjan og etter en traust tilværelse i Tibilisi kjørte vi non-stop til Baku. Grensepasseringen satte oss tilbake 40 dollar. De ville først ha 200 kun for bilen men vi fikk pruta oss ned. Inne i landet ble vi stoppa av politiet i radar. Ville ha 20 dollar, fikk pruta ned til 10. Vel inne i Baku prøvde vi å finne båten til Turkmenbashi og satte oss på passasjerlista. Etter en dags venting gikk endelig båten igjen. Hele kalaset kosta oss 350 dollar. Båten heter Ak Torbasov og er bygd i Jugoslavia i 1961, Snakka med noen av seilerpraktikantene. De tjener 5,5 dollar om dagen. Er et annet Mongolrally-lag på båten her, to italienere. Den ene er vinkonsulent, den andre eier et firma for landbruksutstyr. Kule karer. http://milaan2ulaan.blogspot.com/ Nå blir det vannmelon-middag.


(komponert av Jens Kuhn ved hjelp av en rekke sms)

Stempelveldet regjerer

Da har vi vart paa den Azerbadjanske ambassade.
De skulle skrive ut transittvisum til oss idag. Men de ville se invitasjon til Turkmenistan. Det er det heller daarlig med her. Vi har kun et skriv fra Mongol Rally med to handskrevne koder paa. Disse kodene er vaare IDnumre til aa faa utskrevet visum ved innreise i Turkmenistan.
Vi har vaert i banken og betalt visumet (20USD pr pers). Banken ambassaden bruker var selvsagt paa andre siden av byen. Vi fikk beskjed om aa komme tilbake kl 15 idag. Saa faar vi se om vi kan overbevise dem om aa slippe oss inn paa grunnlag av den daarlige invitasjonen vi har til Turkmenistan. Vi kan ogsaa si at vi skal til Kazakhstan fordi det ogsaa gaar baater dit, men det visumet starter ikke foer 6. August.

Dette er et skikkelig virrvarr, men det kunne vaert vaerre. En amerikansk deltager med britisk bil matte ta fly til London fordi det britiske motorvognregisteret hadde feilstavet navnet hans i vognkortet. For aa endre dette krevde de "proof of residence", noe han ikke kunne gi dem siden han ikke bodde i Storbritania. Dermed var rallyet sannsynligvis over for hans del.

Kryss fingrene for oss kl 13 Norsk tid.

Georgia vinner melodi grand prix?

Igaar forsvant strommen paa hotellet vart. Vi bestemte oss for aa gaa ut en tur og oppdaget at mange butikker hadde satt ut stromaggregater paa gaten for aa gi strom til butikkene. Strombrudd er vanlig i Georgia.


Men det skulle vise seg at dette strombruddet ikke var av den vanlige sorten. Paa en plass like ved hotellet vaart hadde de sperret av for biler og begynt aa rigge hundrevis av stoler og bord. Olbilen var der, og de satte opp salgsboder med vann.





Det skulle vise seg at Georgia hadde vunnet et slags melodi grandprix kalt Novaya Volna 2008 dagen foer.


Man hadde koplet seg inn paa en stor LCD reklameskjerm og kjort inn tv-signal, satt opp PA-anlegg, og rigget til fest for aa se programmet i reprise paa Georgisk TV. Det matte de tydeligvis ha strom til, saa de morkla to kvartaler med utesteder og hoteller.


Jeg spurte resepsjonisten paa hotellet om hva hun syntes om at de tok strommen dems, og hun bare trakk paa skuldrene og sa at "This is Georgia". De kunne jo heller ikke komme med noe forvarsel, for konkurransen var jo igaar.





Idag tok jeg metroen her. Veldig billig og bra system bortsett fra at alt staar paa Georgisk.


Jeg gikk forbi Dinamo Tbilisi stadion, en fotballstadion med 72.000 seter. Inne paa stadion er det en Dinamo-butikk hvor jeg haapet aa finne et skjerf. De hadde ingen Dinamoting overhodet, bare falske AC Milan drakter og treningsutstyr. Tok noen bilder og ble jaget vekk av vaktene. Et lag trente paa innsiden men jeg aner ikke hvem det var.


Fant en Dinamo-drakt i en butikk lenger bort men den kostet nesten 600kr. Kostnandsnivaaet i Tbilisi er mye hoyere enn jeg trodde.





Hvis alt gaar bra paa Azerbadjans ambassade Torsdag, drar vi videre med en gang til Baku.





Har tatt en del bilder men faar ikke postet de her paa nettcafeen. Her er et jeg fant paa google.

Stuck in Tbilisi

Vi er fortsatt i Tbilisi. Idag var i paa den Azerbadjanske ambassade for aa fa visum til Azerbadjan saa vi kan ta baaten fra Baku til Turkmenistan.

Etter nesten 3 timer i ko utenfor ambassaden i steikende sol kom vi inn for aa levere visumsoknaden vaar. Den lettere usympatiske mannen sa vi skulle komme tilbake paa Torsdag, da skulle vi faa en lapp vi skulle ta med til banken ogsa matte vi betale inn penga for visumet paa kontoen dems. Deretter maa vi tilbake til ambassaden saa stempler de passet vart ogsaa kan vi reise. Tbilisi ser ut som en OK by med et brukbart uteliv men det er veldig stille her fordi alle ser ut til aa ha reist paa ferie. Prisnivaaet er nesten europeisk.

Vi har smakt et lokalt ol som heter Natakhtari. Det var helt ok. Vi onsker aa prove litt lokal mat men det er vanskelig aa finne, det ser ut til at det er nesten bare turistrestauranter som holder oppe naa i sommerferien.
Vi skal utforske litt mer de naermeste dagene.

Tbilisi, Georgia

Hei! Forrige innlegg ble innrapportert fra mobiltelefon, dette skrives paa en internettcafe i Tbilisi.

Turen fra Wien til Tbilisi ble lang og hard. Fra Wien kjorte vi til Slovenia, hvor vi ble tvunget til aa betale 6 mndr motorveiavgift for aa kjore 200m paa motorvei foer vi svingte av til Zagreb paa en kjerrevei. Veien igjennom Kroatia og Serbia gikk fort, Kroatia har europas beste motorveier. Naar vi kom til grensekontrollen i Serbia ble vi bare vinket igjennom tollen da de saa Rallymerkene.

Vi kjorte helt til Bulgaria hvor vi tok et par timers sovn paa veikanten. Etter det reiste vi inn i Tyrkia. Totalt kaos i grenseovergangen, men vi klarte aa finne ut av det til slutt. Jeg matte ha 2 stempler for bilen og ett for meg selv i passet. Vi kjorte igjennom Istanbul og over Bosporus til Asia, og synes vi var i fin form saa vi bare fortsatte, motorveien mot Ankara ogsaa over noen helt sinnsvake fjellveier til Samsun paa kysten. Der motte vi noen Spanjoler som vi hadde tenkt aa campe paa stranda med, men det viste seg at det eneste vi fant av strand var noe illeluktende sivlandskap/soppelfylling. Ikke spesielt stilig.
Vi kjorte litt til og stoppet for aa sove i bilen (i 30 varmegrader) utenfor det som skulle vise seg aa vaere et Moske. Det fant vi ut da Imamen satte igang med bonnerop over hoytalleranlegget kl 03.15. Artig maate aa vaakne paa etter 1,5 times sovn i en glodheit bil.

Vi kjorte videre forbi Trabzon til Georgias grense. Her var grenseovergangen vaerre. Den var bare en stor byggeplass med digre hull i det som kanskje kan kalles en vei. Alle Tyrkerne sto og diskuterte hvem som skulle kjore naar og etter mye om og men kom vi til passkontrollen. Det var ikke noe sted aa sette bilen saa vi matte sperre den ene av kun to filer igjennom saa det ble totalt kaos, armfekting og tyrkiske gloser. Vi bare fekta tilbake, saa da ga de seg. Passkontrollen var ei brakke med en innhegning laget av armringsjern. To personer i passkontrollen, ca 100 personer som dyttet og sloss seg vei framover. Siden jeg er et hode hoyere enn alle andre broytet jeg meg greit vei og fikk stemplene. Innreise i Georgia gikk som smurt, vi slapp tilogmed aa betale bilforsikring fordi de trodde gront-kortet vi hadde gjalt der.

Vart moete med Georgia var av det brutale slaget. Jeg har aldri satt maken til bilkjoring noensinne. Svingete bratte veier og forbikjoringer i blinde svinger med 3-4 biler i bredden (ifolge en greker vi motte her har kun 20% forerkort).
Deretter kom vi inn i havnebyen Batumi. Folk som tror de har sett fattigdom fordi de har vaert i Ost-Europa kan ta seg ei bolle. I Georgia er det kuer overalt i veien fordi de ikke har beitemarker saa kuene gaar i veien og spiser soppel og gress. Inne i Batumi kjorte vi ned en markedsgate full av biler som kjorte i 100, kuer, losbikkjer og mennesker paa kryss og tvers.
Paa midtrabatten laa det en doed mann, han var ikke full han var klart doed. Ingen saa ut til aa bry seg, da en dame med et barn paa armen skrittet over han.
Bare noen km senere, paa vei ut av byen kom vi plutselig til en stor folkemengde. Vi provde aa snike oss igjennom, da vi plutselig saa 8-10 digre karer med kamuflasjebukse, svarte vester og svarte hetter ta ladegrep paa maskingevaer. De hadde lagt en person i jern og saa ut til aa lade vapnene. Politiet var ogsaa der men holdt god avstand, det er helt klart at disse paramilitaere styrte showet. De hadde ingen merker. Vi droppet naturlig nok aa ta bilder av dette og bare kjorte videre.

Litt videre kom vi til en ny folkemengde med politi og ambulanse og masse folk som loep rundt og skrek. Denne gangen var det en fransk bil som hadde kjort paa en fotgjenger. Noe som umulig kan vaere uvanlig naar bilene kjorer igjennom byen i over 100km og det ikke er noen lyskryss eller fotgjengeroverganger.
Vi kom oss igjennom denne gangen ogsaa, og startet paa den 40 mil lange turen til Tbilisi. Veikvaliteten i Georgia er det daarligste hittil, digre hull i veien og ikke en rett stripe asfalt noe sted. Tusen takk for stoetdemperne, Jacob! En del av denne turen var ogsaa en stigning opp til en fjellovergang paa 2500m. Micraen klarte det mesterlig.

Vel framme i et glodvarmt Tbilisi klarte vi aa finne et hotellrom for 120 dollar natta. Litt dyrt etter lokale priser kanskje men veldig bra standard. Var deilig aa ta seg en dusj etter nesten 3 dagers sammenhengende kjoring i hete. Micraen staar trygt (tror vi) parkert utenfor.

Vi har tittet litt paa visumene vaare og funnet ut at vi ligger litt foran skjema saa vi kommer antagelig til aa vaere i Tbilisi et par dager til, den tiden bruker vi paa a faa visum til Azerbadjan.

Hvis noen har noen reisetips paa hva vi kan ta oss til i denne byen saa si gjerne ifra i kommentarfeltet saa vil vaar hjemmevaerende webmann si ifra til oss.

"Eastbound and down" forbi Trabzon

Etter mye frem og tilbake i Wien fikk vi klarsignal fra den turkmenske ambassaden om at vi kan endre entry-point i visumet. Dette gjør at vi endrer reiseruta litt. I stedet for å kjøre igjennom Iran tar vi nå den nordlige ruta igjennom Georgia og Aserbajdsjan. Planen er å ta ferja fra Baku til Turkmenbashi. Fra Wien bar det nedover mot Serbia (der de nettopp hadde tatt Karadzic) og videre inn i Tyrkia. Vi har hooka opp med noen spanske deltagere med en Renault 4. Veien er fint dekorert med løsbikkjer, esel-kjerrer og gale lastebilsjåfører med tvilsom sikring av last. Vi overnatta i bilen utenfor Trabzon i natt uvitende om at vi sto parkert ved siden av en minaret. Vi ble vekket av bønneinnkallinga halv fire på natta samtidig med solens oppgang. Vi regner med å komme et stykke inn i Georgia før vi tar rast. Bensina i Tyrkia er nesten like dyr som i Norge!

Hilsen fra Wien

Da har vi kommet til Wien etter en fuktig kveld paa Klenova Slott soer for Plzen.
Starten i Hyde Park var bra, mange Norske turister kom og heiet paa oss naar vi kjorte ut av byen. Etter aa ha rotet rundt i Londons East End fant vi endelig veien til kanaltunellen.

Vi kjorte igjennom hele natten og tok et par timer paa en bensinstasjon utenfor Nurnberg. Slottet var ikke lett aa finne, selv om vi kom fram seint var vi blandt de forste som slo opp telt.
Bortsett fra et skikkelig skybrudd gikk festen bra for seg, med grilling av hel gris, tre konsertscener, folk i middelalderkostymer og masse underholdning.

I skrivende stund er vi framme i Wien for aa fikse de siste formalitenene. Paa den Iranske ambassaden ble vi totalt avvist og bedt om aa kjore til Norge for aa soke visum! Vi blir dermed tvunget til aa bytte reiserute. Planen naa er aa kjore til Azerbadjan og ta ferjen fra Baku til Turkmenistan. Men da maa vi bytte om reiseruten paa det Turkmenske visumet..

Vi dro til det Turkmenske konsulatet, som de gudskjelov har i samme by, og snakket med en hyggelig sekretaer som skulle sjekke det og ringe oss dagen etter.

I tillegg maa vi vel ha visum til Azerbadjan og Georgia. Vi maa dermed navigere oss forbi flere utbryterrepublikker, samt at Georgia er paa kanten av krig med Russland. Best aa holde seg i soer med andre ord.

Bilen gaar bra men vi har fatt noen ulyder i forstillingen. Er redd foringene ikke taaler paakjenningen av daarlige veier og mye last. Vi har vel egentlig pakket for mye.

Naa skal vi leke turist i Wien og ta bilde av alle de flotte bygningene!

Da er dagen kommet, vi setter bilen i retning Hyde Park.

Vi må desverre kjøre uten visum til både Iran og Mongolia. Det Mongoske konsulatet hadde gått tom for sånne visum-oblater man klistrer i passet, så de kunne ikke utstede noe visum til oss, og den Iranske ambassaden har alt for lang behandlingstid. Flott!

Vi får prøve å få til noe underveis.

Alt annet er klart, så vi er på vei.

Bilen er ferdig

Endelig!

Passene våre er tilbake! Russland, Kazakhstan, Kyrgyzstan og Uzbekistan er i boks. I morgen raser vi ned på Mongolias konsulat i Oslo.

Bilen begynner å bli ferdig. Vi har fått på en diger skiboks, ekstralys, reservehjul på panseret og mere til. Skal prøve å ta noen bilder av bilen før avreise.

Uansett vil det bli postet bilder fra starten i Hyde Park her når vår avreisekomite kommer hjem igjen.

Ferden starter Torsdag, med båt fra Kristiansand til Danmark, og kjøring videre til Calais.

Status

Visum-tjenesten i England jobber knallhardt, vi har i øyeblikket visum til Uzbekistan, Russland, Kyrgyzstan og rallyet har gjort en spesial-avtale med Turkmenistan som gjør at vi får visum på grensen når vi møter opp. Passet ligger (forhåpentligvis) hos den Kazakhstanske ambassade i London, før vi får det igjen (forhåpentligvis) i begynnelsen av neste uke. Deretter må vi løpe på det Mongolske konsulatet og Irans ambassade i Oslo for de siste visumene. Irans ambassade har visstnok 5 dagers behandlingstid, så det kan hende vi ikke rekker å søke dette visumet før vi forlater Oslo. Isåfall må vi kjøre som gale til Ankara, Tyrkia og håpe at vi får visum på den Iranske ambassaden der.

Videre har vi også blitt invitert av rallyet til en kjempestor fest sammen med deltagerne av Africa Rally som starter samtidig. Åstedet er Klenva slott i Tjekkia på søndag. Vi har altså en dag på å kjøre de ganske nøyaktig 100 milene.

Her er noen bilder av Micraen, nå med snorkel av avløpsrør i plast (matchende farge selvsagt). Den begynner å vekke en smule oppsikt når jeg kjører rundt i Oslo..

Transport-Formidlingen A/L

Transport-Formidlingen A/L har besluttet å sponse vår gale ferd med 5000kr. Tusen takk!

AutoHitech

AutoHitech har gitt oss 4 Pulstar-tennplugger som skal gi oss litt mer krefter og litt mindre forbruk - noe som kan gi stort utslag når man skal kjøre 16.000 kilometer i sommerhete.

Klikk på logoen over for å besøke deres hjemmeside, hvor man kan lese mer om Pulstar-pluggene.

CSCN

Celtic Supporters Club of Norway, den Norske supporterklubben til den Skotske storklubben har besluttet å donere 1000.- til Hope and Homes for Children og Mercy Corps, igjennom oss.

Tusen takk!

Voices Music & Entertainment AS

Voices Music & Entertainment AS har besluttet å donere 2500kr til Hope and Homes for children og Mercy Corps. Dette dytter oss et godt steg på veien mot målet om å få inn £1200!

Update

Det har vært noen travle uker nå med både jobbing og eksamenslesning, men her er en liten oppdatering.

1. Visum: Vi har engasjert en visumtjeneste i London til å skaffe oss visum til 5 av de 7 landene vi trenger, og i skrivende stund har vi kun fått Kyrgyzstan. Vi kan følge med på nettet og se hvordan det ligger an, og biter negler mens vi håper vi får passet vårt tilbake senest 1. uka i Juli, da vi må søke Iran og Mongolia her i Oslo.

2. Treff oss på Jacob's Autosupply Lørdag 7. Juni. Det blir åpen dag med grilling, demonstrasjon av produkter og festivitas. Adressen er Brynsveien 2-4, innkjøring over veien for Statoil i Østensjøveien. Det blir muligheter for å signere rallybilen!

3. Fundraising-fest for Hope and Homes og Mercy Corps Lørdag 14. Juni. Bar med alle rettigheter og live musikk. Billycore-bandet DÖDEN kommer.
Adresse: Konowsgate 67b. CC:100.- Morroa starter kl 19.

Film: Hope and homes for children

Dersom du klikker på logoen til venstre kommer du til en film som viser hva Hope and homes jobber med. Du kan gi penger direkte med kredtittkort ved å bruke linken til Will we make it, eller sende oss en e-post for mer informasjon om hvordan du kan hjelpe.

Godkjent av Henning Solberg - på NRK

Da har vi vært en tur på Bjerke Travbane hvor Henning Solberg har prøvekjørt Micraen. Klipp på NRK for å se klippet.

Oppdatering

Da har vi sendt avgårde de første visumsøknadene, som håndteres av rallyets egen visumtjeneste.
Vi har søkt om visum til Turkmenistan, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland og Uzbekistan til den nette sum av 3500kr. Er jo nesten som å få det, er det ikke?
Etter å ha fylt ut over 20 sider med søknader er det endelig i posten. Bare håper vi får tilbake passene tidsnok til å søke om visum til Mongolia og Iran her i Oslo..

Det er flere ting i emning, så, stay tuned..

Steinsprut? Null problem

Vi har fått en stygg sprekk i frontruta på vår tapre Micra som er iferd med å strekke seg over halve ruta. Men en telefon til vår kjære sponsor Hurtigruta Carglass løste biffen.

Tusen takk, Hurtigruta!

Fest!

14. Juni arrangerer vi fest til inntekt for Hope and homes for children og Mercy Corps.

Sted: Norbikers, Konowsgt 67b.
Tid: Lørdag 14. Juni kl 18:00
CC: 100kr (går uavkortet til organisasjonene).

Hyggelige priser i baren og live musikk!



Festen har event på facebook:
http://www.facebook.com/event.php?eid=27407306448&ref=mf

Da har jeg havnet på VIF-Tv! Trykk på logoen for å se innslaget.

Oppdatering

Da er påska vel overstått.

Vi jobber videre med planlegging. Det ser ut til at vi også må kjøre innom Kyrgyzstan en tur, rett og slett fordi veien vi skal følge var anlagt før sovjetunionens fall. Der hvor det tidligere var bare å kjøre fra en by til en annen, har blitt til et nytt land med nye visumkrav. Dette skjerper også kravene til vårt Kazakhstanske visum siden vi må inn og ut av Kazakhstan to ganger.

Uten GPS, vel å merke.

Det er også flere andre ting på gang, så stay tuned.

Hurtigruta

Hurtigruta Carglass tar ansvar og sponser oss med lysreflekterende film til vinduene i bilen så vi øker sjansene våre for å unngå heteslag i Iran og Turkmenistan, hvor det sies å lett bli 45 varmegrader. Tusen takk!

Ny sponsor!

Vi har fått støtdempere og fjærer til bilen av Jacobs Autosupply i Oslo. Jacobs selger bildeler, rekvisita, bilstereo, styling, og fører deler til alle bilmerker.

For oss er det deilig å få dette på plass, da støtdemperene som sitter på Micraen vår er like gamle som resten av bilen og burde vært byttet for mange år siden. Tusen takk til Jacob!

Oppdatering

Ting går framover her i gården, vi snakker med flere potensielle sponsorer, bilen skal snart inn til Ekspert Maskinutleie for en liten overhaling, og i mellomtiden kan dere kose dere med en film.

Damstredet Racing

Damstredet Racing har besluttet å gi 500kr vårt formål! Damstredet er en privat bilbaneklubb som samles regelmessig, med tilholdssted på forskjellige lokaler i Oslo. Vil du vite mer om mulighetene for å kjøre bilbane i Norge, sjekk www.norsk-bilbaneforum.com

I dybden: Hope and homes

Hope and homes for children er en organisasjon som jobber med omplassering av barnehjemsbarn. De omplasserer barn fra barnehjem til familier, så barna får vokse opp i trygge omgivelser hos ansvarlige forsørgere, og hjelper foreldreløse barn som en følge av AIDS/HIV, krig og konflikt har mistet familiene sine.




De sørger altså for at disse barna vokser opp i et trygt hjem under gode forhold, slik at de har bedre forutsetninger for å lykkes senere i livet.

De jobber i Albania, Hviterussland, Bosnia, Eritrea, Kosovo, Moldova, Romania, Rwanda, Sierra Leone, Sudan, Sør-Afrika, og Ukraina.

Vi gir halvparten av midlene vi får inn til denne organisasjonen. Dere kan også gi direkte selv med VISA-kort, ved å bruke paypal-linken i venstremargen på websiden.

Tallet er 300

Ifjor var det påmeldt 200 biler, for 2008-utgaven er tallet økt til 300. De aller fleste kommer antagelig til å kjøre nord for det kaspiske hav igjennom Ukraina, men vi har alliert oss med ca 10 andre biler for den lengste, tøffeste og morsomste ruten igjennom Iran.

I følget vårt kommer blandt annet en sveitsisk Citroen 2CV, og en strekt limousin-versjon av en Nissan Micra.

Trykk her for fullstendig deltagerliste!

Oppdatering

Mandag var den store vaksinasjonsdagen. Dere skulle sett ansiktet på legen når hun spurte hvor jeg skulle. I tillegg til å styrke vaksinene jeg fikk på barneskolen, må jeg få hele arsenalet. Hepatitt A+B, kolera, tyfoidfeber og et par til, muligens. I tillegg anbefales det rabiesvaksine, men det tilbyr ikke fastlegen, så hvis noen har en sprøyte med litt rabies liggende, send en mail!

Vi har grublet litt på mulighetene for å oppdatert sidene underveis. Wi-Fi er bare å glemme, men GSM-dekning finnes det i de fleste større byer.
Spørsmålet er dermed: Finnes det noen der ute som er villige til å sponse oss med et GSM-abonnement? Evt låne oss en satelitt-telefon (som vi lover å ta med tilbake!). Hvis Djuice melder seg, så lover vi å stikke innom Belik på veien!

Lars

Turkmenistan

..er ikke som alle andre land. For å få innreise i Turkmenistan, må vi booke en statsautorisert guide, som møter oss på grensen for å lose oss igjennom landet. Dette innebærer at vi må avtale dato, tid og sted for å møtte denne guiden på grensen i fjellene øst for Iran. Det må gjøres i visumsøknaden 3 måneder i forveien, sammen med en detaljert reiserute.

Det eneste stedet vi får bevege oss fritt er i hovedstaden Ashgabat, hvor vi kan se på den roterende, gullbelagte statuen av den tidligere president-på-livstid, Saparmurat Atayevich Niyazov, alias Turkmenbashi som betyr "Alle Turkmeneres far" eller noe slikt. Hvorfor roterer den? For at han alltid skal ha solen i ansiktet, selvsagt. Han oppkalte også alle dager og måneder etter seg selv og sin familie, og den første måneden i året heter Turkmenbashi.

Mens noen land skattlegger bensin, er den statssubsidiert i Turkmenistan. En liter koster visstnok rundt 10 øre. Men han var også ivrig på å forby ting. Han gjorde seg kjent for var å totalforby opera og ballett, langt hår, skjegg, bilstereo, og musikkopptak. Lærere fikk visstnok trekk i lønn hvis de ikke hyllet presidenten nok. Nyhetsopplesere på TV fikk ikke lov å ha på seg sminke.

Presidenten døde plutselig 21. Desember 2006, men mange av lovene eksisterer visstnok enda. Hvilke får vi finne ut når vi kommer dit..

Fakta om Mongolia

Mongolia ligger mellom Russland og Kina. Det er verdens 19. største land, og med en befolkning på 3 millioner har det verdens laveste befolkningstetthet med 1,7 mennesker pr km². En million bor i hovedstaden Ulaanbaatar. Mongolias hovedindustrier idag er landbruk og gruvedrift.

Verdens mest kjente Mongoler er definitivt Genghis Khan, som regjerte fra 1206 til hans død 18 August 1227. Han samlet Mongolia til ett rikeUnder Genghis og hans etterfølgere erobret mongolerne et enormt territorium fra Kina til Europa. Mongolerne kom i flere bølger til Europa, men ble aldri lenge, til europeernes store undring og lettelse. Grunnen til det var at når lederen døde måtte alle hjem til Mongolia for å velge ny leder.

Mongolias myntenhet heter tögrög. For en Norsk krone får man idag 211 tögrög. For 1000 tögrög får man visstnok et brukbart måltid i Ulaanbaatar. For å gjøre det ekstra enkelt, får man tögrög i mynter verdt 20, 50, 100, 200 og 500, mens sedler er verdt 1, 5, 10, 20, 50, 100, 500, 1000, 5000, 10 000 og 20 000, samt 10, 20 og 50 möngö som visstnok ikke er verdt noenting, og selges til turister som samleobjekter.

Kart over Mongolia

Ruten

Da har vi bestemt oss for kjøreruten. Vi har valgt den mest spennende utfra et kulturelt synspunkt, i tillegg til at det sannsynligvis er den største utfordringen. Hvorfor gjøre det lettest mulig når man først skal ut på en slik tur?

Vi har valgt den sørlige ruten, som vil ta oss igjennom øst-europa, Tyrka, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Kazakhstan, Russland, og Mongolia. Vi har opprettet kontakt med en del andre deltagere som skal kjøre samme veien, og vil kjøre i kolonne i store deler av turen.

Denne veien inkluderer mange spennende steder, blandt annet skal vi følge silkeveien et godt stykke, og få muligheten til å se Merv, Bukhara og Samarkand, som alle står på UNESCOs verdensarvliste.

Dette betyr også at vi må ha visum til seks forskjellige land, hvorav bare tre har ambassade i Oslo. De fleste landene godtar ikke visumsøknader før 3 måneder før avreise, så dette kan bli spennende.

Hvem støtter vi?

Ved å delta i dette rallyet har vi forpliktet oss å samle inn 1200 pund som vi deler likt mellom to organisasjoner.


Mercy Corps arbeider med å hjelpe folket på landsbygda i Mongolia, hvor livet er hardt og folk er veldig fattige. De har programmer for å lære dem moderne landbruk, vise dem nye forretningsmuligheter, og generelt bedre livskvaliteten til et folk som er blandt verdens mest fattige.


Hope and homes for children er en organisasjon som jobber med barnehjemsbarn i øst-europa og afrika. Forholdene på barnehjem i disse områdene er forferdelige. Hope and homes omplasserer barn fra barnehjem til familier, så barna får vokse opp i trygge omgivelser hos ansvarlige forsørgere.


Hvis dere ønsker å gi direkte til disse veldedighetene kan dere gjøre det med visa via paypal på linken under.

Doner med paypal

Nå har vi endelig fått registert oss hos Will We Make It, rallyets partner for donasjoner.

Der kan dere gi penger med paypal direkte til veldedighetene vi har forpliktet oss til, samt lese mer om dem.

Besøk Will We Make It!

Film

Fortida jobbes det med å få oversikt over alle kravene til visum. Mange av landene krever invitasjon fra en statlig godkjent turistinstutisjon, og en eventuell tur innom Turkmenistan betyr antagelig at vi må booke en statlig guide som møter oss på grensen. Noe som er lettere sagt enn gjort når vi ikke vet når vi eventuelt ankommer.

En oversikt over vaksiner viser at vi trenger noe slikt som 6 vaksiner.
Det jobbes også med flere potensielle sponsorer til vårt fantastiske eventyr.

I mellomtiden kan dere kose dere med denne rallyfilmen fra ifjor:


Klikk her

Første sponsor

Ekspert Maskinutleie er med på laget! "Vi er en av Norges største utleieselskaper som har basert oss på masseforflytnings maskiner. Vi har ett stort utvalg av gravemaskiner fra 800 kg til 15 tonn, samt hjullastere fra 900 kg til 5,5 tonn."

Så hvis dere trenger noe slikt utstyr, vet dere hvor dere skal ringe.

Mongolsk etikette

Når man skal på besøk i en Mongolsk "yer" må man alltid passe på å gå med klokka rundt bålet for å finne plassen sin. Selv om plassen er rett til høyre må man gå hele veien rundt.
Når man går inn må man sørge for å ikke bli stående i døråpningen, og ikke tråkke eller snuble i dørstokken, da dette blir sett på som uhøflig.
Når man setter seg ned må man sørge for å ikke peke på folk med føttene. Det normale er da å sette seg med bena under seg pekende ut bakover, selv om dette kan bli ganske ukomfortabelt og smertefullt etter et par timer.
Når man får servert noe må man ta det imot med høyre hånd, eventuelt understøtte høyre albu med venstre hånd dersom man føler man trenger litt ekstra stabilitet. Uansett hva det er, og uansett hva det smaker, og uansett hvor varmt det er, forventes det at man smaker på det før man setter ned koppen.


Og sist men ikke minst er det veldig viktig å ikke vise ryggen til alteret når man går ut.


Så da vet vi det!