Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.
fredag 29. august 2008
Pengene overført!
Da er pengene vi har skaffet overført Hope and homes for children og Mercy Corps via tjenesten Will we make it. Vi har fått inn totalt £2136, altså ca 21.000 kroner. Tusen takk til alle som støttet oss i dette arbeidet.
Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.
Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.
onsdag 27. august 2008
onsdag 20. august 2008
Vi klarte det!!!
Etter 15.500 kilometers kjoring rullet vi inn i Ulanbataar kl 22.30 igaar kveld lokal tid.
Mye har skjedd siden sist. Vi kjorte fra Almaty, hvor Bjorn ble dratt inn i en politibil fordi han kjorte paa gult (de som kommer andre veien kjorer foer det er gront, derfor setter man de i fare hvis man kjorer paa gult) men slapp og betale bot med streng beskjed om aa laere seg Russisk.
Derifra gikk ferden nordover mot Russland. Paa en bensinstasjon motte vi en liten rar amerikaner som syklet fra sibir til turkmenistan. Videre gikk ferden inn i Russland og Barnaul. En rimelig stor by. Det slo meg at det finnes mange store byer i Russland vi i vesten aldri hoerer noe om. Vi overnattet ikke, men kjorte videre mot Mongolia igjennom Russlands kornlager. Gigantiske hveteaakre saa langt oyet rekker. Etter aa ha sovet noen timer i bilen kom det store oyeblikket. Vi klatret og klatret helt til vi var paa over 2500m hoyde. Etter noen kjappe formaliteter og betaling av veiskatt(!) kom vi inn i Mongolia. Landskapet forandet seg totalt. I Mongolia er det ingen traer noe sted. Du kan se milevis, kun avbrutt av nakne fjell.
Vi brukte litt tid paa aa finne ut hvordan vi skal forklare tilstanden paa Mongolske veier. Bilen var nemlig i perfekt stand da vi kjorte inn. Etter 180 mil til Ulanbataar er den alt annet enn perfekt.
I Mongolia har de nemlig anlagt store fine brede grusveier de fleste steder. De ser kjempefine ut helt til du prover aa kjore paa dem. De bruker nemlig bulldosere med beltedrift til aa plane dem ut. Resultatet er et vaskebrett uten like som bokstavelig talt rister bilen og alt inni i fillebiter. Dette resulterer i at lokalbefolkningen som ofte kjorer litt hoye biler kjorer opp sine egne stier utenfor. Det er dermed ingen som faktisk bruker hovedveiene.
Stiene ved siden av veien er nedkjorte jeepspor med sylskarpe steiner som stikker opp paa kantene og i midten. Dermed har vi valget om aa enten bli ristet i stykker paa hovedveien eller kjore i sporene og risikere 1) Hull i motor pga steinene i midten 2) punkteringer fordi vi kjorer paa kanten.
Vi tok litt av hvert. Totalt fem punkteringer var fasit naar vi var framme, og bilen ristet saa kraftig at deler datt av underveis. For aa eksemplifisere: Vi hadde en hydraulisk jekk med oss. Den ristet fra hverandre i bagasjerommet under kjoring!
Disse veiene avloses kun av bestgning av fjell som kanskje kan sammenliknes med aa kjore opp og ned slalombakker uten snoe, men med store hull og knivskarpe steiner.
Ikkenoe saerlig for en 90 Micra 1.2 Automat.
Vi kjempet oss igjennom Mongolia i en soerlig rute til Khovd, Bayonghogor og Arkhiveer. Fra Arkhiveer er det asfaltvei til Ulanbataar. Vi var bare 2km unna da det fatale skjedde. En liten stein i sporet kombinert med et soekk i bakken akkurat der den var gjorde at vi deiset rett ned paa den og slo hull i bunnpanna paa gearkassa saa oljen sprutet ut. Vi forsoekte aa reparere det med en tokomponent staalliknende substans og teip men fikk det ikke tett. Det var ikke saa lett da dette skjedde akkurat ved morkets frembrudd. Naar det blir morkt i Mongolia blir det morkt som en sekk.
Vi klarte aa kjore bilen de siste km til Arkhiveer naar det ble lyst og ventet paa et bilmekanikeren skulle aapne verkstedet sitt. Etterhvert dukket han opp bare for aa finne ut at det var strombrudd i hele byen. Mao ingen sveisemuligheter, siden alle i Mongolia bruker elektriske sveiseapparater.
Men han hjalp oss aa finne en kar som brukte gamlemaaten. Hammer, ambolt, blaaselampe og loddetinn. Det var meget bra haandverk, og det holdt.
Fra Arivkveer var det fin asfaltvei til UB trodde vi. Helt til det var igjen 10 mil. Da forsvant veien og vi var tilbake i jeepsporene. Vi berget oss igjennom, men bare 2 mil fra UB stoppet bilen. Vi var tom for bensin, selv om maaleren viste nesten kvart tank.
Antagelig viste den feil fordi tanken har blitt saa kraftig trykt inn av steinene vi har kjort paa. Vi hadde ogsaa en liten lekkasje.
Takk og pris var det mobildekning der, vi ringte en kontakt i UB som brukte 2 timer paa a finne oss. Det ble morkt i mellomtiden og overskyet saa det eneste han hadde for aa finne oss var varselblinkerne vaare. Vi var sultne og torste, og gleden var stor da vi ble tatt imot med tradisjonell Mongolsk velkomstdrikk. Melk!
Bilen ble kjort inn til oppsamlingstomta til Chevrolet Nomin Mongolia som avtalt og raskt og brutalt avskiltet og overlevert. Det var vedmodig men litt som aa dra av et skikkelig kjipt plaster veldig fort.
Her er en liten skadeliste paa bilen:
Liten bremsevaeskelekkasje
Bensinlekkasje
Oljelekkasje
Skeiv styring
Alt i forstillingen er loest
Naar bilen fjaerer opp og ned svinger den
Hull og bulker i gulvet
Reservehjulsbronnen trykt opp i bagasjerommet
Mulig defekt hjullager
Alle fjaerene utslitt
Bakre stotdempere utslitt
Bakspeilet falt av
I tillegg fikk vi en bulk i hoyre doer da vi klarte aa kollidere med den eneste bilen i ti mils omkrets for et par dager siden. Han skulle kjore utenom en sau og svingte rett i oss. Vi bare kjorte videre.
Dette har vaert en utrolig reise. Vi har kjort langs svartehavskysten i Tyrkia, krysset det kaspiske hav, sovet paa Turkmenske tepper under aapen himmel, opplevd mystiske Registan i Samarkand, sovet i orkenen i Kazakhstan, og campet i Mongolia mens flokker av villhester leker bare noen hundre meter fra oss. Vi har campet i Gobi-orkenen (fordi vi svingte til hoyre istedet for venstre ved en stikrysning), hilst paa kameler og kjort over elver.
Naa gjenstaar det bare en ting. Finne seg en flybillett hjem som ikke koster det hvite ut av oynene.
Vi vil ogsaa rette en takk til Jens som har oppdatert bloggen innimellom naar vi har sendt han SMS til alle dognets tider. Naar vi kommer hjem vil det dukke opp hundrevis av bilder fra turen her.
Mye har skjedd siden sist. Vi kjorte fra Almaty, hvor Bjorn ble dratt inn i en politibil fordi han kjorte paa gult (de som kommer andre veien kjorer foer det er gront, derfor setter man de i fare hvis man kjorer paa gult) men slapp og betale bot med streng beskjed om aa laere seg Russisk.
Derifra gikk ferden nordover mot Russland. Paa en bensinstasjon motte vi en liten rar amerikaner som syklet fra sibir til turkmenistan. Videre gikk ferden inn i Russland og Barnaul. En rimelig stor by. Det slo meg at det finnes mange store byer i Russland vi i vesten aldri hoerer noe om. Vi overnattet ikke, men kjorte videre mot Mongolia igjennom Russlands kornlager. Gigantiske hveteaakre saa langt oyet rekker. Etter aa ha sovet noen timer i bilen kom det store oyeblikket. Vi klatret og klatret helt til vi var paa over 2500m hoyde. Etter noen kjappe formaliteter og betaling av veiskatt(!) kom vi inn i Mongolia. Landskapet forandet seg totalt. I Mongolia er det ingen traer noe sted. Du kan se milevis, kun avbrutt av nakne fjell.
Vi brukte litt tid paa aa finne ut hvordan vi skal forklare tilstanden paa Mongolske veier. Bilen var nemlig i perfekt stand da vi kjorte inn. Etter 180 mil til Ulanbataar er den alt annet enn perfekt.
I Mongolia har de nemlig anlagt store fine brede grusveier de fleste steder. De ser kjempefine ut helt til du prover aa kjore paa dem. De bruker nemlig bulldosere med beltedrift til aa plane dem ut. Resultatet er et vaskebrett uten like som bokstavelig talt rister bilen og alt inni i fillebiter. Dette resulterer i at lokalbefolkningen som ofte kjorer litt hoye biler kjorer opp sine egne stier utenfor. Det er dermed ingen som faktisk bruker hovedveiene.
Stiene ved siden av veien er nedkjorte jeepspor med sylskarpe steiner som stikker opp paa kantene og i midten. Dermed har vi valget om aa enten bli ristet i stykker paa hovedveien eller kjore i sporene og risikere 1) Hull i motor pga steinene i midten 2) punkteringer fordi vi kjorer paa kanten.
Vi tok litt av hvert. Totalt fem punkteringer var fasit naar vi var framme, og bilen ristet saa kraftig at deler datt av underveis. For aa eksemplifisere: Vi hadde en hydraulisk jekk med oss. Den ristet fra hverandre i bagasjerommet under kjoring!
Disse veiene avloses kun av bestgning av fjell som kanskje kan sammenliknes med aa kjore opp og ned slalombakker uten snoe, men med store hull og knivskarpe steiner.
Ikkenoe saerlig for en 90 Micra 1.2 Automat.
Vi kjempet oss igjennom Mongolia i en soerlig rute til Khovd, Bayonghogor og Arkhiveer. Fra Arkhiveer er det asfaltvei til Ulanbataar. Vi var bare 2km unna da det fatale skjedde. En liten stein i sporet kombinert med et soekk i bakken akkurat der den var gjorde at vi deiset rett ned paa den og slo hull i bunnpanna paa gearkassa saa oljen sprutet ut. Vi forsoekte aa reparere det med en tokomponent staalliknende substans og teip men fikk det ikke tett. Det var ikke saa lett da dette skjedde akkurat ved morkets frembrudd. Naar det blir morkt i Mongolia blir det morkt som en sekk.
Vi klarte aa kjore bilen de siste km til Arkhiveer naar det ble lyst og ventet paa et bilmekanikeren skulle aapne verkstedet sitt. Etterhvert dukket han opp bare for aa finne ut at det var strombrudd i hele byen. Mao ingen sveisemuligheter, siden alle i Mongolia bruker elektriske sveiseapparater.
Men han hjalp oss aa finne en kar som brukte gamlemaaten. Hammer, ambolt, blaaselampe og loddetinn. Det var meget bra haandverk, og det holdt.
Fra Arivkveer var det fin asfaltvei til UB trodde vi. Helt til det var igjen 10 mil. Da forsvant veien og vi var tilbake i jeepsporene. Vi berget oss igjennom, men bare 2 mil fra UB stoppet bilen. Vi var tom for bensin, selv om maaleren viste nesten kvart tank.
Antagelig viste den feil fordi tanken har blitt saa kraftig trykt inn av steinene vi har kjort paa. Vi hadde ogsaa en liten lekkasje.
Takk og pris var det mobildekning der, vi ringte en kontakt i UB som brukte 2 timer paa a finne oss. Det ble morkt i mellomtiden og overskyet saa det eneste han hadde for aa finne oss var varselblinkerne vaare. Vi var sultne og torste, og gleden var stor da vi ble tatt imot med tradisjonell Mongolsk velkomstdrikk. Melk!
Bilen ble kjort inn til oppsamlingstomta til Chevrolet Nomin Mongolia som avtalt og raskt og brutalt avskiltet og overlevert. Det var vedmodig men litt som aa dra av et skikkelig kjipt plaster veldig fort.
Her er en liten skadeliste paa bilen:
Liten bremsevaeskelekkasje
Bensinlekkasje
Oljelekkasje
Skeiv styring
Alt i forstillingen er loest
Naar bilen fjaerer opp og ned svinger den
Hull og bulker i gulvet
Reservehjulsbronnen trykt opp i bagasjerommet
Mulig defekt hjullager
Alle fjaerene utslitt
Bakre stotdempere utslitt
Bakspeilet falt av
I tillegg fikk vi en bulk i hoyre doer da vi klarte aa kollidere med den eneste bilen i ti mils omkrets for et par dager siden. Han skulle kjore utenom en sau og svingte rett i oss. Vi bare kjorte videre.
Dette har vaert en utrolig reise. Vi har kjort langs svartehavskysten i Tyrkia, krysset det kaspiske hav, sovet paa Turkmenske tepper under aapen himmel, opplevd mystiske Registan i Samarkand, sovet i orkenen i Kazakhstan, og campet i Mongolia mens flokker av villhester leker bare noen hundre meter fra oss. Vi har campet i Gobi-orkenen (fordi vi svingte til hoyre istedet for venstre ved en stikrysning), hilst paa kameler og kjort over elver.
Naa gjenstaar det bare en ting. Finne seg en flybillett hjem som ikke koster det hvite ut av oynene.
Vi vil ogsaa rette en takk til Jens som har oppdatert bloggen innimellom naar vi har sendt han SMS til alle dognets tider. Naar vi kommer hjem vil det dukke opp hundrevis av bilder fra turen her.
tirsdag 19. august 2008
Snart fremme!
Kun 40 mil fra Ulaan Bator! Etter et knippe punkteringer fikk vi høl i automatkassa. Den ble lodda med blåselampe midt på natta. Kun det faktum at vi plutselig fikk mobildekning tilsa at vi nærma oss asfaltveien mot Ulaan Bator. Sammenligna med de jeeptråkkene vi har rista oss igjennom er det kun en comfort cruise igjen til UB!
fredag 15. august 2008
I Mongolia
Khovd, Mongolia. Kjører gamle jeep-spor. Bøyd eksosanlegg. to punkteringer. Iskaldt om natta. Er på restaurant. Sett villhester. Utrolig landskap.
onsdag 13. august 2008
Snart Mongolia
Etter mye kjøring i Kazakhstan er vi nå i Russland. Regner med å nå Mongolia i kveld.
mandag 11. august 2008
Almaty, Kazakhstan
Da er vi framme i Almaty. Her er det som har skjedd siden sist:
Jeg glemte aa nevne at vi fikk storveis guiding fra Samarkand til Tashkent. Paa en bensinstasjon traff vi tilfeldigvis Viktor. Viktor er regjerende Uzbekisk mester i rally. Og han kjorte som en villmann. Vi kjorte jevnt i 130-150. Micraen fikk kjort seg, men motoren er meget god saa det var ikkenoe problem. Det var ikke helt heldig at vi kjorte paa 80 oktan bensin, fordi forbruket oker veldig mye. Vi kjorte nesten tom for bensin.
Etter aa ha kjort rundt i Tashkent i 4 timer fant vi ut at listen over Mongolias ambassader var utdatert. Faktisk huset adressen Storbritanias ambassade, og den aapnet etter sovjets fall i 1992. Listen vi hadde fatt fra mongolias konsulat i oslo var altsa temmelig utdatert.
De snille folkene paa den britiske tok et google-sok, og hell og lykke, Mongolia har aapnet en ambassade i Almaty. Dette var paa veien vi hadde tenkt aa kjore. Den sto ikke paa listen vi hadde fra foer.
Neste morgen satte vi kursen mot Kazakhstan. Tashkent ligger helt paa grensen saa det var sikkert ikke noeproblem aa komme over. Hadde det ikke vaert for en stor politimann i en liten Lada, som stoppet oss. Grensen var stengt, vi matte ta en omvei paa over 20 mil.
Det var slaaende hvor annerledes terrenget ble med en gang vi kom inn i Kazakhstan. Vi kjorte langs en diger fjellkjede. Det var ikke et tre i sikte og vi kunne se mange mange mil. Ingen hus, ingen forurensning.
Utover kvelden kom vi omsider fram til Shymkent, Kazakhstan hvor vi overnattet. En ganske brukbar by saa det ut til med et yrende uteliv. Temparaturen var betraktelig kjoligere saa vi klarte oss uten aircondition.
Dagen etter sto vi opp tidlig og startet paa en 750km lang kjoretur til Almaty. Eplenes by er kanskje bedre kjent i vesten som skoytebyen hvor alle reiste for aa sette verdensrekorder paa 80-tallet. Veien var ekstremt humpete, og bilen og alt inni ble ristet kraftig. Vi fikk en stokk paa en bensinstasjon da starteren var doed. Det viste seg aa vaere en ledning som hadde ristet loes.
Det er mye syk bilkjoring i disse landene, spesielt mange farlige forbikjoringer. Vi kom jo ogsaa til et ulykkessted hvor en buss hadde frontkollidert med en bil. Bussen laa paa taket og bilen laa paa jordet.
Almaty er en diger by som er vanskelig aa orientere seg i. Etter aa ha kjort rundt i over en time fant vi et billig hotell for natten.
Idag har vi brukt 3 timer paa a finne den Mongolske ambassaden. Vi har levert inn passene vaare og faar visumet i morgen!! Deretter brukte vi et par timer paa a finne tilbake til hotellet.
Almaty er likt overalt, det er ingen forskjeller i bydelene og det er mye traer saa alt ser likt ut. Men vi fant fram tilslutt.
Akkurat naa er jeg spesielt glad, fordi engelskmennene vi kjorte med som vi mistet i Bukhara traff jeg helt tilfedig paa dette kjopesenteret for en time siden. Jeg tok rulletrappen ned, og i bunn av rulletrappen sto de helt tilfeldigvis. Ikke daarlig for en by med mange millioner mennesker!
I morgen henter vi passene, bunkrer opp med mat, drikke og bensin og setter kursen mot Kazakhstans villmark og MONGOLIA!
Jeg glemte aa nevne at vi fikk storveis guiding fra Samarkand til Tashkent. Paa en bensinstasjon traff vi tilfeldigvis Viktor. Viktor er regjerende Uzbekisk mester i rally. Og han kjorte som en villmann. Vi kjorte jevnt i 130-150. Micraen fikk kjort seg, men motoren er meget god saa det var ikkenoe problem. Det var ikke helt heldig at vi kjorte paa 80 oktan bensin, fordi forbruket oker veldig mye. Vi kjorte nesten tom for bensin.
Etter aa ha kjort rundt i Tashkent i 4 timer fant vi ut at listen over Mongolias ambassader var utdatert. Faktisk huset adressen Storbritanias ambassade, og den aapnet etter sovjets fall i 1992. Listen vi hadde fatt fra mongolias konsulat i oslo var altsa temmelig utdatert.
De snille folkene paa den britiske tok et google-sok, og hell og lykke, Mongolia har aapnet en ambassade i Almaty. Dette var paa veien vi hadde tenkt aa kjore. Den sto ikke paa listen vi hadde fra foer.
Neste morgen satte vi kursen mot Kazakhstan. Tashkent ligger helt paa grensen saa det var sikkert ikke noeproblem aa komme over. Hadde det ikke vaert for en stor politimann i en liten Lada, som stoppet oss. Grensen var stengt, vi matte ta en omvei paa over 20 mil.
Det var slaaende hvor annerledes terrenget ble med en gang vi kom inn i Kazakhstan. Vi kjorte langs en diger fjellkjede. Det var ikke et tre i sikte og vi kunne se mange mange mil. Ingen hus, ingen forurensning.
Utover kvelden kom vi omsider fram til Shymkent, Kazakhstan hvor vi overnattet. En ganske brukbar by saa det ut til med et yrende uteliv. Temparaturen var betraktelig kjoligere saa vi klarte oss uten aircondition.
Dagen etter sto vi opp tidlig og startet paa en 750km lang kjoretur til Almaty. Eplenes by er kanskje bedre kjent i vesten som skoytebyen hvor alle reiste for aa sette verdensrekorder paa 80-tallet. Veien var ekstremt humpete, og bilen og alt inni ble ristet kraftig. Vi fikk en stokk paa en bensinstasjon da starteren var doed. Det viste seg aa vaere en ledning som hadde ristet loes.
Det er mye syk bilkjoring i disse landene, spesielt mange farlige forbikjoringer. Vi kom jo ogsaa til et ulykkessted hvor en buss hadde frontkollidert med en bil. Bussen laa paa taket og bilen laa paa jordet.
Almaty er en diger by som er vanskelig aa orientere seg i. Etter aa ha kjort rundt i over en time fant vi et billig hotell for natten.
Idag har vi brukt 3 timer paa a finne den Mongolske ambassaden. Vi har levert inn passene vaare og faar visumet i morgen!! Deretter brukte vi et par timer paa a finne tilbake til hotellet.
Almaty er likt overalt, det er ingen forskjeller i bydelene og det er mye traer saa alt ser likt ut. Men vi fant fram tilslutt.
Akkurat naa er jeg spesielt glad, fordi engelskmennene vi kjorte med som vi mistet i Bukhara traff jeg helt tilfedig paa dette kjopesenteret for en time siden. Jeg tok rulletrappen ned, og i bunn av rulletrappen sto de helt tilfeldigvis. Ikke daarlig for en by med mange millioner mennesker!
I morgen henter vi passene, bunkrer opp med mat, drikke og bensin og setter kursen mot Kazakhstans villmark og MONGOLIA!
fredag 8. august 2008
Tashkent, Uzbekistan
Dette skrives fra en treg internettcafe i et kjopesenter i Tashkent.
Mye har skjedd siden sist, her er en oppsummering.
Vi dro rett fra Azerbadjans ambassade i Tbilisi til Baku. De vaerste veiene vi har kjort paa hittil. Azerdabjan er et land jeg ikke vil anbefale noen aa besoke. Man blir mott paa grensen av 16aaringer med AK47 og svette sleskete grensevakter med gulltenner som prover aa rane deg. De krevte 200 dollar i bilforsikring. Etter 10 minutter med stirring og stillhet ba vi han putte det skriftlig, da falt plutselig prisen til 20. Alle lagene vi har snakket med har hatt store problemer med de ekstremt korrupte myndighetene i Azerbadjan. Vi ble ogsa tatt i radarkontroll. Vi kjorte i 77 paa 60-veg, bortsett fra at det aldri var noe 60 skilt. Men for 10 dollar kunne den snille politimannen med stor mage og ny BMW faa problemet til aa forsvinne. I lomma si.
Framme i Baku fant vi ut at det ikke gikk noen baat den dagen saa vi ble enige med en engelskmann at han skulle sende oss SMS hvis baaten kommer. Baatene over kaspiske har ingen tidsskjema, man maa vaere der nar den kommer. Vi fikk aldri noen melding og saa baaten fullt lastet naar vi ankom havnen etter en natt paa hotell. Men det gikk en baat senere den kvelden. Etter flere bestikkelser fikk vi prisen ned i 340 dollar.
Forholdene paa baaten var omtrent som forventet. Lugaren vaar var ok, bortsett fra at klosettet var knust og det floet urin paa gulvet. Naar vi saa tilstanden paa fellestoalettet bestemte vi oss for aa spise minst mulig. Vi slapp og bruke det. Vi var paa baten to netter fordi de ankret opp utenfor baku i en dag foer de startet overfarten, antagelig fordi de ville vente til de hadde frakt andre veien.
Ved ankomst Turkmenistan motte vi alle de som hadde tatt den forrige baaten. De hadde blitt tvunget til aa sove paa havna i Turkmenbashi fordi han som hadde ansvaret for kassa i tollen bare jobbet 9-17. Turkmenistan er verdenskjent for byraakrati og stive avgifter. Etter hele 9 timer med aktiv stempling, skjemautfylling (tror vi paa et tidspunkt hadde 15 skjemaer i henda) og nesten 400 dollar i offentlige avgifter var vi endelig klare for landeveien. Men det som var fascinerende med tollen i Turkmenbashi var at det var et stort bygg fullt av byraakrater med hvert sitt stempel vi alle motte loepe rundt i og besoke. Og ingen visste hvem vi skulle til i hvilken rekkefolge. Flere av de satt og sov over pultene sine saa vi matte vekke dem. Mannen i kassa brukte 17 minutter (vi tok tiden) pr betaling, med utfylling av kvittering i trippel (manuell utfylling), stempling og signering. Og han tok betaling av visumene og bilavgiftene hver for seg..
Turkmenistan var utrolig interessant. Et totalitert regime med kun 600 turister i aaret. Naar vi kjorte ble vi vinket til av alle de lokale i veikanten hele veien og naar vi stoppet ble vi spontant omringet av lokale som ville hilse. Utrolig blide folk. Vi overnattet paa en Turkmensk truckstop. De hadde tepper paa en plattform utenfor lokalet hvor vi sov under aapen himmel i rundt 25 grader. Paa dagen var det nesten 45.
Deretter kom vi fram til Ashgabat. En av verdens mest surrealistiske byer. Et bysentrum bygget for aa vaere en hyllest til den avdode diktatoren Turkmenbashi (som betyr far av alle turkmenere). Store monumentale hvite bygninger med gull og glass. En enorm statue av gull paa toppen av en diger soyle viser Turkmenbashi mens han veiver med flagg. Statuen roterer etter solen saa han alltid har solen i ansiktet.
Vi kjorte i folge med tre engelske biler som hadde mye problemer. Vaar bil har fungert helt knirkefritt hele tiden. Men vi har funnet ut at Renault 5 ikke er lagd for dette. Tror de matte stoppe minst 10 ganger og fikse paa bilen. Etter aa ha kjort til Mary nord i Turkmenistan paa leting etter noen UNESCO-ruiner vi aldri fant kjorte vi til grensen. Vi hadde bare 5 dagers visum til Turkmenistan og nesten alle var tomme for kontanter. I Turkmenistan er det kontantokonomi. Storste seddel er 10.000 og 1 dollar=14.000!! De har ingen minibanker.
Grensen til Uzbekistan var vanskelig aa finne. Den laa bak en rar bomvei som gikk igjennom en by vi aldri kom fram til fordi politiet stoppet oss av en eller annen grunn. Tilslutt dro vi inn til naermeste storby, Turkmenabat og fant en trafikksnut. Spraakproblemer og mye diskusjon forte etterhvert til en stor folkemengde som alle mente det var forskjellige veier og trafikk-kaos i krysset til den stakkars politimannen. Han tilkalte tilslutt en patruljebil og vi ble eskortert til grensen i vill fart med blaalys og sirener. Politibilen ble forovrig nesten paakjort av en lokal bil, hvorpaa snuten valgte aa skjelle ut sjaforen over hoytaleranlegget til vaar store latter.
Etterhvert fant vi grensen og vi campet der. Jeg sov under aapen himmel igjen.
Det tok oss over 2 timer aa komme UT av Turkmenistan. Stempling, dokumenter, venting osv. Uzbekistan var mye raskere og helt gratis. De krevde ikke engang penger for bilforsikring!
Fra grensen kjorte vi inn til Bukhara hvor de andre begynte aa se litt paa bilproblemene. En micra med storre oljeforbruk enn bensinforbruk og en Renault med forgasserproblemer.
Plutselig dukket det opp en lokal bigshot som hadde studert i USA. Han tok oss med inn paa puben rett ved bilene og spanderte en runde iskald pils paa alle sammen. Det smakte utrolig godt etter flere dager paa veien i over 40 varmegrader. Han skaffet verksted til engelskmennene mens vi kjorte videre til Samarkand for aa ta bilde av de fantastiske gamle moskeene som er dekket i blaa mosaikk.
Etter en hotellnatt der har vi idag kjort rundt i Tashkent (med over 2 mill innbyggere) for aa finne Mongolias konsulat hvor vi skulle faa vaare siste visum. Det skulle vise seg at adresselisten fra det Norske konsulatet ikke er spesielt oppdatert, da Mongolia ikke har noe konsulat her lenger. Istedet ligger den britiske der, og den har vaert der siden 1992.
Vi har faatt adressen til Mongolias konsulat i Almaty, Kazakhstan (som ikke er paa lista vaar). Det er siste sjans til aa faa visumet foer Mongolia.
Naa skal vi finne et hotellrom med aircondition og dusj.
mandag 4. august 2008
I land i Turkmenbashi
Kom omsider i land i Turkmenbashi. De som stakk med båten før oss (uten å si ifra til oss) ble holdt tilbake og måtte overnatte i havna. En av har fått kroppen full av loppebitt...
søndag 3. august 2008
TIl Baku og videre med båt til Turkmenbashi
Visumet gikk endelig i boks til Aserbaidsjan og etter en traust tilværelse i Tibilisi kjørte vi non-stop til Baku. Grensepasseringen satte oss tilbake 40 dollar. De ville først ha 200 kun for bilen men vi fikk pruta oss ned. Inne i landet ble vi stoppa av politiet i radar. Ville ha 20 dollar, fikk pruta ned til 10. Vel inne i Baku prøvde vi å finne båten til Turkmenbashi og satte oss på passasjerlista. Etter en dags venting gikk endelig båten igjen. Hele kalaset kosta oss 350 dollar. Båten heter Ak Torbasov og er bygd i Jugoslavia i 1961, Snakka med noen av seilerpraktikantene. De tjener 5,5 dollar om dagen. Er et annet Mongolrally-lag på båten her, to italienere. Den ene er vinkonsulent, den andre eier et firma for landbruksutstyr. Kule karer. http://milaan2ulaan.blogspot.com/ Nå blir det vannmelon-middag.
(komponert av Jens Kuhn ved hjelp av en rekke sms)
(komponert av Jens Kuhn ved hjelp av en rekke sms)
Abonner på:
Innlegg (Atom)