Tashkent, Uzbekistan

Dette skrives fra en treg internettcafe i et kjopesenter i Tashkent.

Mye har skjedd siden sist, her er en oppsummering.

Vi dro rett fra Azerbadjans ambassade i Tbilisi til Baku. De vaerste veiene vi har kjort paa hittil. Azerdabjan er et land jeg ikke vil anbefale noen aa besoke. Man blir mott paa grensen av 16aaringer med AK47 og svette sleskete grensevakter med gulltenner som prover aa rane deg. De krevte 200 dollar i bilforsikring. Etter 10 minutter med stirring og stillhet ba vi han putte det skriftlig, da falt plutselig prisen til 20. Alle lagene vi har snakket med har hatt store problemer med de ekstremt korrupte myndighetene i Azerbadjan. Vi ble ogsa tatt i radarkontroll. Vi kjorte i 77 paa 60-veg, bortsett fra at det aldri var noe 60 skilt. Men for 10 dollar kunne den snille politimannen med stor mage og ny BMW faa problemet til aa forsvinne. I lomma si.

Framme i Baku fant vi ut at det ikke gikk noen baat den dagen saa vi ble enige med en engelskmann at han skulle sende oss SMS hvis baaten kommer. Baatene over kaspiske har ingen tidsskjema, man maa vaere der nar den kommer. Vi fikk aldri noen melding og saa baaten fullt lastet naar vi ankom havnen etter en natt paa hotell. Men det gikk en baat senere den kvelden. Etter flere bestikkelser fikk vi prisen ned i 340 dollar.

Forholdene paa baaten var omtrent som forventet. Lugaren vaar var ok, bortsett fra at klosettet var knust og det floet urin paa gulvet. Naar vi saa tilstanden paa fellestoalettet bestemte vi oss for aa spise minst mulig. Vi slapp og bruke det. Vi var paa baten to netter fordi de ankret opp utenfor baku i en dag foer de startet overfarten, antagelig fordi de ville vente til de hadde frakt andre veien.

Ved ankomst Turkmenistan motte vi alle de som hadde tatt den forrige baaten. De hadde blitt tvunget til aa sove paa havna i Turkmenbashi fordi han som hadde ansvaret for kassa i tollen bare jobbet 9-17. Turkmenistan er verdenskjent for byraakrati og stive avgifter. Etter hele 9 timer med aktiv stempling, skjemautfylling (tror vi paa et tidspunkt hadde 15 skjemaer i henda) og nesten 400 dollar i offentlige avgifter var vi endelig klare for landeveien. Men det som var fascinerende med tollen i Turkmenbashi var at det var et stort bygg fullt av byraakrater med hvert sitt stempel vi alle motte loepe rundt i og besoke. Og ingen visste hvem vi skulle til i hvilken rekkefolge. Flere av de satt og sov over pultene sine saa vi matte vekke dem. Mannen i kassa brukte 17 minutter (vi tok tiden) pr betaling, med utfylling av kvittering i trippel (manuell utfylling), stempling og signering. Og han tok betaling av visumene og bilavgiftene hver for seg..

Turkmenistan var utrolig interessant. Et totalitert regime med kun 600 turister i aaret. Naar vi kjorte ble vi vinket til av alle de lokale i veikanten hele veien og naar vi stoppet ble vi spontant omringet av lokale som ville hilse. Utrolig blide folk. Vi overnattet paa en Turkmensk truckstop. De hadde tepper paa en plattform utenfor lokalet hvor vi sov under aapen himmel i rundt 25 grader. Paa dagen var det nesten 45.

Deretter kom vi fram til Ashgabat. En av verdens mest surrealistiske byer. Et bysentrum bygget for aa vaere en hyllest til den avdode diktatoren Turkmenbashi (som betyr far av alle turkmenere). Store monumentale hvite bygninger med gull og glass. En enorm statue av gull paa toppen av en diger soyle viser Turkmenbashi mens han veiver med flagg. Statuen roterer etter solen saa han alltid har solen i ansiktet.

Vi kjorte i folge med tre engelske biler som hadde mye problemer. Vaar bil har fungert helt knirkefritt hele tiden. Men vi har funnet ut at Renault 5 ikke er lagd for dette. Tror de matte stoppe minst 10 ganger og fikse paa bilen. Etter aa ha kjort til Mary nord i Turkmenistan paa leting etter noen UNESCO-ruiner vi aldri fant kjorte vi til grensen. Vi hadde bare 5 dagers visum til Turkmenistan og nesten alle var tomme for kontanter. I Turkmenistan er det kontantokonomi. Storste seddel er 10.000 og 1 dollar=14.000!! De har ingen minibanker.

Grensen til Uzbekistan var vanskelig aa finne. Den laa bak en rar bomvei som gikk igjennom en by vi aldri kom fram til fordi politiet stoppet oss av en eller annen grunn. Tilslutt dro vi inn til naermeste storby, Turkmenabat og fant en trafikksnut. Spraakproblemer og mye diskusjon forte etterhvert til en stor folkemengde som alle mente det var forskjellige veier og trafikk-kaos i krysset til den stakkars politimannen. Han tilkalte tilslutt en patruljebil og vi ble eskortert til grensen i vill fart med blaalys og sirener. Politibilen ble forovrig nesten paakjort av en lokal bil, hvorpaa snuten valgte aa skjelle ut sjaforen over hoytaleranlegget til vaar store latter.

Etterhvert fant vi grensen og vi campet der. Jeg sov under aapen himmel igjen.

Det tok oss over 2 timer aa komme UT av Turkmenistan. Stempling, dokumenter, venting osv. Uzbekistan var mye raskere og helt gratis. De krevde ikke engang penger for bilforsikring!

Fra grensen kjorte vi inn til Bukhara hvor de andre begynte aa se litt paa bilproblemene. En micra med storre oljeforbruk enn bensinforbruk og en Renault med forgasserproblemer.

Plutselig dukket det opp en lokal bigshot som hadde studert i USA. Han tok oss med inn paa puben rett ved bilene og spanderte en runde iskald pils paa alle sammen. Det smakte utrolig godt etter flere dager paa veien i over 40 varmegrader. Han skaffet verksted til engelskmennene mens vi kjorte videre til Samarkand for aa ta bilde av de fantastiske gamle moskeene som er dekket i blaa mosaikk.

Etter en hotellnatt der har vi idag kjort rundt i Tashkent (med over 2 mill innbyggere) for aa finne Mongolias konsulat hvor vi skulle faa vaare siste visum. Det skulle vise seg at adresselisten fra det Norske konsulatet ikke er spesielt oppdatert, da Mongolia ikke har noe konsulat her lenger. Istedet ligger den britiske der, og den har vaert der siden 1992.

Vi har faatt adressen til Mongolias konsulat i Almaty, Kazakhstan (som ikke er paa lista vaar). Det er siste sjans til aa faa visumet foer Mongolia.

Naa skal vi finne et hotellrom med aircondition og dusj.