Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.
fredag 29. august 2008
Pengene overført!
Da er pengene vi har skaffet overført Hope and homes for children og Mercy Corps via tjenesten Will we make it. Vi har fått inn totalt £2136, altså ca 21.000 kroner. Tusen takk til alle som støttet oss i dette arbeidet.
Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.
Bilen vil bli auksjonert bort senere i høst/vinter, vi kommer tilbake med hvor mye penger den gikk for.
onsdag 27. august 2008
onsdag 20. august 2008
Vi klarte det!!!
Etter 15.500 kilometers kjoring rullet vi inn i Ulanbataar kl 22.30 igaar kveld lokal tid.
Mye har skjedd siden sist. Vi kjorte fra Almaty, hvor Bjorn ble dratt inn i en politibil fordi han kjorte paa gult (de som kommer andre veien kjorer foer det er gront, derfor setter man de i fare hvis man kjorer paa gult) men slapp og betale bot med streng beskjed om aa laere seg Russisk.
Derifra gikk ferden nordover mot Russland. Paa en bensinstasjon motte vi en liten rar amerikaner som syklet fra sibir til turkmenistan. Videre gikk ferden inn i Russland og Barnaul. En rimelig stor by. Det slo meg at det finnes mange store byer i Russland vi i vesten aldri hoerer noe om. Vi overnattet ikke, men kjorte videre mot Mongolia igjennom Russlands kornlager. Gigantiske hveteaakre saa langt oyet rekker. Etter aa ha sovet noen timer i bilen kom det store oyeblikket. Vi klatret og klatret helt til vi var paa over 2500m hoyde. Etter noen kjappe formaliteter og betaling av veiskatt(!) kom vi inn i Mongolia. Landskapet forandet seg totalt. I Mongolia er det ingen traer noe sted. Du kan se milevis, kun avbrutt av nakne fjell.
Vi brukte litt tid paa aa finne ut hvordan vi skal forklare tilstanden paa Mongolske veier. Bilen var nemlig i perfekt stand da vi kjorte inn. Etter 180 mil til Ulanbataar er den alt annet enn perfekt.
I Mongolia har de nemlig anlagt store fine brede grusveier de fleste steder. De ser kjempefine ut helt til du prover aa kjore paa dem. De bruker nemlig bulldosere med beltedrift til aa plane dem ut. Resultatet er et vaskebrett uten like som bokstavelig talt rister bilen og alt inni i fillebiter. Dette resulterer i at lokalbefolkningen som ofte kjorer litt hoye biler kjorer opp sine egne stier utenfor. Det er dermed ingen som faktisk bruker hovedveiene.
Stiene ved siden av veien er nedkjorte jeepspor med sylskarpe steiner som stikker opp paa kantene og i midten. Dermed har vi valget om aa enten bli ristet i stykker paa hovedveien eller kjore i sporene og risikere 1) Hull i motor pga steinene i midten 2) punkteringer fordi vi kjorer paa kanten.
Vi tok litt av hvert. Totalt fem punkteringer var fasit naar vi var framme, og bilen ristet saa kraftig at deler datt av underveis. For aa eksemplifisere: Vi hadde en hydraulisk jekk med oss. Den ristet fra hverandre i bagasjerommet under kjoring!
Disse veiene avloses kun av bestgning av fjell som kanskje kan sammenliknes med aa kjore opp og ned slalombakker uten snoe, men med store hull og knivskarpe steiner.
Ikkenoe saerlig for en 90 Micra 1.2 Automat.
Vi kjempet oss igjennom Mongolia i en soerlig rute til Khovd, Bayonghogor og Arkhiveer. Fra Arkhiveer er det asfaltvei til Ulanbataar. Vi var bare 2km unna da det fatale skjedde. En liten stein i sporet kombinert med et soekk i bakken akkurat der den var gjorde at vi deiset rett ned paa den og slo hull i bunnpanna paa gearkassa saa oljen sprutet ut. Vi forsoekte aa reparere det med en tokomponent staalliknende substans og teip men fikk det ikke tett. Det var ikke saa lett da dette skjedde akkurat ved morkets frembrudd. Naar det blir morkt i Mongolia blir det morkt som en sekk.
Vi klarte aa kjore bilen de siste km til Arkhiveer naar det ble lyst og ventet paa et bilmekanikeren skulle aapne verkstedet sitt. Etterhvert dukket han opp bare for aa finne ut at det var strombrudd i hele byen. Mao ingen sveisemuligheter, siden alle i Mongolia bruker elektriske sveiseapparater.
Men han hjalp oss aa finne en kar som brukte gamlemaaten. Hammer, ambolt, blaaselampe og loddetinn. Det var meget bra haandverk, og det holdt.
Fra Arivkveer var det fin asfaltvei til UB trodde vi. Helt til det var igjen 10 mil. Da forsvant veien og vi var tilbake i jeepsporene. Vi berget oss igjennom, men bare 2 mil fra UB stoppet bilen. Vi var tom for bensin, selv om maaleren viste nesten kvart tank.
Antagelig viste den feil fordi tanken har blitt saa kraftig trykt inn av steinene vi har kjort paa. Vi hadde ogsaa en liten lekkasje.
Takk og pris var det mobildekning der, vi ringte en kontakt i UB som brukte 2 timer paa a finne oss. Det ble morkt i mellomtiden og overskyet saa det eneste han hadde for aa finne oss var varselblinkerne vaare. Vi var sultne og torste, og gleden var stor da vi ble tatt imot med tradisjonell Mongolsk velkomstdrikk. Melk!
Bilen ble kjort inn til oppsamlingstomta til Chevrolet Nomin Mongolia som avtalt og raskt og brutalt avskiltet og overlevert. Det var vedmodig men litt som aa dra av et skikkelig kjipt plaster veldig fort.
Her er en liten skadeliste paa bilen:
Liten bremsevaeskelekkasje
Bensinlekkasje
Oljelekkasje
Skeiv styring
Alt i forstillingen er loest
Naar bilen fjaerer opp og ned svinger den
Hull og bulker i gulvet
Reservehjulsbronnen trykt opp i bagasjerommet
Mulig defekt hjullager
Alle fjaerene utslitt
Bakre stotdempere utslitt
Bakspeilet falt av
I tillegg fikk vi en bulk i hoyre doer da vi klarte aa kollidere med den eneste bilen i ti mils omkrets for et par dager siden. Han skulle kjore utenom en sau og svingte rett i oss. Vi bare kjorte videre.
Dette har vaert en utrolig reise. Vi har kjort langs svartehavskysten i Tyrkia, krysset det kaspiske hav, sovet paa Turkmenske tepper under aapen himmel, opplevd mystiske Registan i Samarkand, sovet i orkenen i Kazakhstan, og campet i Mongolia mens flokker av villhester leker bare noen hundre meter fra oss. Vi har campet i Gobi-orkenen (fordi vi svingte til hoyre istedet for venstre ved en stikrysning), hilst paa kameler og kjort over elver.
Naa gjenstaar det bare en ting. Finne seg en flybillett hjem som ikke koster det hvite ut av oynene.
Vi vil ogsaa rette en takk til Jens som har oppdatert bloggen innimellom naar vi har sendt han SMS til alle dognets tider. Naar vi kommer hjem vil det dukke opp hundrevis av bilder fra turen her.
Mye har skjedd siden sist. Vi kjorte fra Almaty, hvor Bjorn ble dratt inn i en politibil fordi han kjorte paa gult (de som kommer andre veien kjorer foer det er gront, derfor setter man de i fare hvis man kjorer paa gult) men slapp og betale bot med streng beskjed om aa laere seg Russisk.
Derifra gikk ferden nordover mot Russland. Paa en bensinstasjon motte vi en liten rar amerikaner som syklet fra sibir til turkmenistan. Videre gikk ferden inn i Russland og Barnaul. En rimelig stor by. Det slo meg at det finnes mange store byer i Russland vi i vesten aldri hoerer noe om. Vi overnattet ikke, men kjorte videre mot Mongolia igjennom Russlands kornlager. Gigantiske hveteaakre saa langt oyet rekker. Etter aa ha sovet noen timer i bilen kom det store oyeblikket. Vi klatret og klatret helt til vi var paa over 2500m hoyde. Etter noen kjappe formaliteter og betaling av veiskatt(!) kom vi inn i Mongolia. Landskapet forandet seg totalt. I Mongolia er det ingen traer noe sted. Du kan se milevis, kun avbrutt av nakne fjell.
Vi brukte litt tid paa aa finne ut hvordan vi skal forklare tilstanden paa Mongolske veier. Bilen var nemlig i perfekt stand da vi kjorte inn. Etter 180 mil til Ulanbataar er den alt annet enn perfekt.
I Mongolia har de nemlig anlagt store fine brede grusveier de fleste steder. De ser kjempefine ut helt til du prover aa kjore paa dem. De bruker nemlig bulldosere med beltedrift til aa plane dem ut. Resultatet er et vaskebrett uten like som bokstavelig talt rister bilen og alt inni i fillebiter. Dette resulterer i at lokalbefolkningen som ofte kjorer litt hoye biler kjorer opp sine egne stier utenfor. Det er dermed ingen som faktisk bruker hovedveiene.
Stiene ved siden av veien er nedkjorte jeepspor med sylskarpe steiner som stikker opp paa kantene og i midten. Dermed har vi valget om aa enten bli ristet i stykker paa hovedveien eller kjore i sporene og risikere 1) Hull i motor pga steinene i midten 2) punkteringer fordi vi kjorer paa kanten.
Vi tok litt av hvert. Totalt fem punkteringer var fasit naar vi var framme, og bilen ristet saa kraftig at deler datt av underveis. For aa eksemplifisere: Vi hadde en hydraulisk jekk med oss. Den ristet fra hverandre i bagasjerommet under kjoring!
Disse veiene avloses kun av bestgning av fjell som kanskje kan sammenliknes med aa kjore opp og ned slalombakker uten snoe, men med store hull og knivskarpe steiner.
Ikkenoe saerlig for en 90 Micra 1.2 Automat.
Vi kjempet oss igjennom Mongolia i en soerlig rute til Khovd, Bayonghogor og Arkhiveer. Fra Arkhiveer er det asfaltvei til Ulanbataar. Vi var bare 2km unna da det fatale skjedde. En liten stein i sporet kombinert med et soekk i bakken akkurat der den var gjorde at vi deiset rett ned paa den og slo hull i bunnpanna paa gearkassa saa oljen sprutet ut. Vi forsoekte aa reparere det med en tokomponent staalliknende substans og teip men fikk det ikke tett. Det var ikke saa lett da dette skjedde akkurat ved morkets frembrudd. Naar det blir morkt i Mongolia blir det morkt som en sekk.
Vi klarte aa kjore bilen de siste km til Arkhiveer naar det ble lyst og ventet paa et bilmekanikeren skulle aapne verkstedet sitt. Etterhvert dukket han opp bare for aa finne ut at det var strombrudd i hele byen. Mao ingen sveisemuligheter, siden alle i Mongolia bruker elektriske sveiseapparater.
Men han hjalp oss aa finne en kar som brukte gamlemaaten. Hammer, ambolt, blaaselampe og loddetinn. Det var meget bra haandverk, og det holdt.
Fra Arivkveer var det fin asfaltvei til UB trodde vi. Helt til det var igjen 10 mil. Da forsvant veien og vi var tilbake i jeepsporene. Vi berget oss igjennom, men bare 2 mil fra UB stoppet bilen. Vi var tom for bensin, selv om maaleren viste nesten kvart tank.
Antagelig viste den feil fordi tanken har blitt saa kraftig trykt inn av steinene vi har kjort paa. Vi hadde ogsaa en liten lekkasje.
Takk og pris var det mobildekning der, vi ringte en kontakt i UB som brukte 2 timer paa a finne oss. Det ble morkt i mellomtiden og overskyet saa det eneste han hadde for aa finne oss var varselblinkerne vaare. Vi var sultne og torste, og gleden var stor da vi ble tatt imot med tradisjonell Mongolsk velkomstdrikk. Melk!
Bilen ble kjort inn til oppsamlingstomta til Chevrolet Nomin Mongolia som avtalt og raskt og brutalt avskiltet og overlevert. Det var vedmodig men litt som aa dra av et skikkelig kjipt plaster veldig fort.
Her er en liten skadeliste paa bilen:
Liten bremsevaeskelekkasje
Bensinlekkasje
Oljelekkasje
Skeiv styring
Alt i forstillingen er loest
Naar bilen fjaerer opp og ned svinger den
Hull og bulker i gulvet
Reservehjulsbronnen trykt opp i bagasjerommet
Mulig defekt hjullager
Alle fjaerene utslitt
Bakre stotdempere utslitt
Bakspeilet falt av
I tillegg fikk vi en bulk i hoyre doer da vi klarte aa kollidere med den eneste bilen i ti mils omkrets for et par dager siden. Han skulle kjore utenom en sau og svingte rett i oss. Vi bare kjorte videre.
Dette har vaert en utrolig reise. Vi har kjort langs svartehavskysten i Tyrkia, krysset det kaspiske hav, sovet paa Turkmenske tepper under aapen himmel, opplevd mystiske Registan i Samarkand, sovet i orkenen i Kazakhstan, og campet i Mongolia mens flokker av villhester leker bare noen hundre meter fra oss. Vi har campet i Gobi-orkenen (fordi vi svingte til hoyre istedet for venstre ved en stikrysning), hilst paa kameler og kjort over elver.
Naa gjenstaar det bare en ting. Finne seg en flybillett hjem som ikke koster det hvite ut av oynene.
Vi vil ogsaa rette en takk til Jens som har oppdatert bloggen innimellom naar vi har sendt han SMS til alle dognets tider. Naar vi kommer hjem vil det dukke opp hundrevis av bilder fra turen her.
tirsdag 19. august 2008
Snart fremme!
Kun 40 mil fra Ulaan Bator! Etter et knippe punkteringer fikk vi høl i automatkassa. Den ble lodda med blåselampe midt på natta. Kun det faktum at vi plutselig fikk mobildekning tilsa at vi nærma oss asfaltveien mot Ulaan Bator. Sammenligna med de jeeptråkkene vi har rista oss igjennom er det kun en comfort cruise igjen til UB!
fredag 15. august 2008
I Mongolia
Khovd, Mongolia. Kjører gamle jeep-spor. Bøyd eksosanlegg. to punkteringer. Iskaldt om natta. Er på restaurant. Sett villhester. Utrolig landskap.
onsdag 13. august 2008
Snart Mongolia
Etter mye kjøring i Kazakhstan er vi nå i Russland. Regner med å nå Mongolia i kveld.
mandag 11. august 2008
Almaty, Kazakhstan
Da er vi framme i Almaty. Her er det som har skjedd siden sist:
Jeg glemte aa nevne at vi fikk storveis guiding fra Samarkand til Tashkent. Paa en bensinstasjon traff vi tilfeldigvis Viktor. Viktor er regjerende Uzbekisk mester i rally. Og han kjorte som en villmann. Vi kjorte jevnt i 130-150. Micraen fikk kjort seg, men motoren er meget god saa det var ikkenoe problem. Det var ikke helt heldig at vi kjorte paa 80 oktan bensin, fordi forbruket oker veldig mye. Vi kjorte nesten tom for bensin.
Etter aa ha kjort rundt i Tashkent i 4 timer fant vi ut at listen over Mongolias ambassader var utdatert. Faktisk huset adressen Storbritanias ambassade, og den aapnet etter sovjets fall i 1992. Listen vi hadde fatt fra mongolias konsulat i oslo var altsa temmelig utdatert.
De snille folkene paa den britiske tok et google-sok, og hell og lykke, Mongolia har aapnet en ambassade i Almaty. Dette var paa veien vi hadde tenkt aa kjore. Den sto ikke paa listen vi hadde fra foer.
Neste morgen satte vi kursen mot Kazakhstan. Tashkent ligger helt paa grensen saa det var sikkert ikke noeproblem aa komme over. Hadde det ikke vaert for en stor politimann i en liten Lada, som stoppet oss. Grensen var stengt, vi matte ta en omvei paa over 20 mil.
Det var slaaende hvor annerledes terrenget ble med en gang vi kom inn i Kazakhstan. Vi kjorte langs en diger fjellkjede. Det var ikke et tre i sikte og vi kunne se mange mange mil. Ingen hus, ingen forurensning.
Utover kvelden kom vi omsider fram til Shymkent, Kazakhstan hvor vi overnattet. En ganske brukbar by saa det ut til med et yrende uteliv. Temparaturen var betraktelig kjoligere saa vi klarte oss uten aircondition.
Dagen etter sto vi opp tidlig og startet paa en 750km lang kjoretur til Almaty. Eplenes by er kanskje bedre kjent i vesten som skoytebyen hvor alle reiste for aa sette verdensrekorder paa 80-tallet. Veien var ekstremt humpete, og bilen og alt inni ble ristet kraftig. Vi fikk en stokk paa en bensinstasjon da starteren var doed. Det viste seg aa vaere en ledning som hadde ristet loes.
Det er mye syk bilkjoring i disse landene, spesielt mange farlige forbikjoringer. Vi kom jo ogsaa til et ulykkessted hvor en buss hadde frontkollidert med en bil. Bussen laa paa taket og bilen laa paa jordet.
Almaty er en diger by som er vanskelig aa orientere seg i. Etter aa ha kjort rundt i over en time fant vi et billig hotell for natten.
Idag har vi brukt 3 timer paa a finne den Mongolske ambassaden. Vi har levert inn passene vaare og faar visumet i morgen!! Deretter brukte vi et par timer paa a finne tilbake til hotellet.
Almaty er likt overalt, det er ingen forskjeller i bydelene og det er mye traer saa alt ser likt ut. Men vi fant fram tilslutt.
Akkurat naa er jeg spesielt glad, fordi engelskmennene vi kjorte med som vi mistet i Bukhara traff jeg helt tilfedig paa dette kjopesenteret for en time siden. Jeg tok rulletrappen ned, og i bunn av rulletrappen sto de helt tilfeldigvis. Ikke daarlig for en by med mange millioner mennesker!
I morgen henter vi passene, bunkrer opp med mat, drikke og bensin og setter kursen mot Kazakhstans villmark og MONGOLIA!
Jeg glemte aa nevne at vi fikk storveis guiding fra Samarkand til Tashkent. Paa en bensinstasjon traff vi tilfeldigvis Viktor. Viktor er regjerende Uzbekisk mester i rally. Og han kjorte som en villmann. Vi kjorte jevnt i 130-150. Micraen fikk kjort seg, men motoren er meget god saa det var ikkenoe problem. Det var ikke helt heldig at vi kjorte paa 80 oktan bensin, fordi forbruket oker veldig mye. Vi kjorte nesten tom for bensin.
Etter aa ha kjort rundt i Tashkent i 4 timer fant vi ut at listen over Mongolias ambassader var utdatert. Faktisk huset adressen Storbritanias ambassade, og den aapnet etter sovjets fall i 1992. Listen vi hadde fatt fra mongolias konsulat i oslo var altsa temmelig utdatert.
De snille folkene paa den britiske tok et google-sok, og hell og lykke, Mongolia har aapnet en ambassade i Almaty. Dette var paa veien vi hadde tenkt aa kjore. Den sto ikke paa listen vi hadde fra foer.
Neste morgen satte vi kursen mot Kazakhstan. Tashkent ligger helt paa grensen saa det var sikkert ikke noeproblem aa komme over. Hadde det ikke vaert for en stor politimann i en liten Lada, som stoppet oss. Grensen var stengt, vi matte ta en omvei paa over 20 mil.
Det var slaaende hvor annerledes terrenget ble med en gang vi kom inn i Kazakhstan. Vi kjorte langs en diger fjellkjede. Det var ikke et tre i sikte og vi kunne se mange mange mil. Ingen hus, ingen forurensning.
Utover kvelden kom vi omsider fram til Shymkent, Kazakhstan hvor vi overnattet. En ganske brukbar by saa det ut til med et yrende uteliv. Temparaturen var betraktelig kjoligere saa vi klarte oss uten aircondition.
Dagen etter sto vi opp tidlig og startet paa en 750km lang kjoretur til Almaty. Eplenes by er kanskje bedre kjent i vesten som skoytebyen hvor alle reiste for aa sette verdensrekorder paa 80-tallet. Veien var ekstremt humpete, og bilen og alt inni ble ristet kraftig. Vi fikk en stokk paa en bensinstasjon da starteren var doed. Det viste seg aa vaere en ledning som hadde ristet loes.
Det er mye syk bilkjoring i disse landene, spesielt mange farlige forbikjoringer. Vi kom jo ogsaa til et ulykkessted hvor en buss hadde frontkollidert med en bil. Bussen laa paa taket og bilen laa paa jordet.
Almaty er en diger by som er vanskelig aa orientere seg i. Etter aa ha kjort rundt i over en time fant vi et billig hotell for natten.
Idag har vi brukt 3 timer paa a finne den Mongolske ambassaden. Vi har levert inn passene vaare og faar visumet i morgen!! Deretter brukte vi et par timer paa a finne tilbake til hotellet.
Almaty er likt overalt, det er ingen forskjeller i bydelene og det er mye traer saa alt ser likt ut. Men vi fant fram tilslutt.
Akkurat naa er jeg spesielt glad, fordi engelskmennene vi kjorte med som vi mistet i Bukhara traff jeg helt tilfedig paa dette kjopesenteret for en time siden. Jeg tok rulletrappen ned, og i bunn av rulletrappen sto de helt tilfeldigvis. Ikke daarlig for en by med mange millioner mennesker!
I morgen henter vi passene, bunkrer opp med mat, drikke og bensin og setter kursen mot Kazakhstans villmark og MONGOLIA!
Abonner på:
Innlegg (Atom)